Det aller beste med å være frilanser? Det er selvsagt friheten! Denne uken har jeg tatt med meg hjemmekontoret til Kapp Verde… 

Så tenker du kanskje: «Det verste med å være frilanser må være at du aldri har fri?» At jeg sitter og blogger midt i romjulen kan kanskje være et bevis på at du har rett. Bortsett fra at frilanshodet mitt fungerer ikke på den måten.

Jeg «jobber» fordi jeg har lyst. Jeg skriver fordi det føles meningsfylt. Jeg snakker med mennesker fordi jeg er nysgjerrig. Å være journalist er derfor den perfekte match for meg. Å være frilansjournalist er den ultimate drømmejobben, når jeg får jobbe, skrive og snakke med folk om det jeg selv brenner for.

2013: Et lite tilbakeblikk fra lanseringen høsten 2013, da Pax lanserte boken Shoppingfri i Oslo.

De siste månedene har jeg ...

Jeg er over gjennomsnittet glad i å lese om personlighetstyper, og alt som har med gründerskap og selvutvikling å gjøre. For meg henger disse tingene tett sammen. Som gründer og frilanser er jeg min egen virksomhet. Da er det umulig å utvikle bedriften uten samtidig å utvikle meg selv. Eller vice versa – i det jeg utvikler meg, må nødvendigvis måten jeg driver business på også endre seg.

^{MORO: Her forleden kjøpte jeg en selfiestang, som jeg trengte til en jobb, selvsagt. Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har hatt det så moro på hjemmekontoret…}

Jeg er over gjennomsnittet glad i å lese om personlighetstyper, og alt som har med gründerskap og selvutvikling å gjøre. For meg henger disse tingene tett sammen. Som gründer og frilanser er jeg min egen virksomhet. Da er det umulig å utvikle bedriften uten...

Noen ganger opplever jeg at kreativiteten flommer over. Det er som om tiden opphører, som om ideene bare strømmer på og løsningene på kompliserte problemer mirakuløst dukker opp.

^{«Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.» Fyller du din tid med du virkelig vil? Foto: Jannik Abel}

Den sterkeste opplevelsen kom da jeg startet for meg selv. Det var sommeren 2009. Noen måneder tidligere hadde jeg sagt opp en trygg og spennende stilling som journalist ved Bergens Tidendes oslokontor (BTO). Nå var hodet fylt av ideer om hva jeg ville gjøre som frilanser.

Først måtte jeg bare ordne noen praktiske «småting». Som å etablere et selskap i Brønnøysundregistrene. Få på plass en nettside. Skaffe regnskapsfører. Finne et fakturaprogram. Søke stipender. Kontakte et forlag. Med andre ord: Ganske...

Jeg digger å rydde! Eller la meg moderere dette utsagnet litt: Jeg digger å ha det ryddig.

For å kunne oppnå denne følelsen av ro og orden, kreves det en innsats. Det krever at jeg gjør en innsats. Alt annet enn egeninnsats er verdiløst, spør du meg. Å få noen andre til å rydde i sakene mine ville kanskje gjort omgivelsene oversiktlige og rene, men jeg tviler på at det ville gitt meg den roen jeg er på jakt etter. Hvis jeg ikke rydder selv, aner jeg jo ikke hvor noen ting ender opp. Det høres kaotisk og stressende ut.

De fleste steder lykkes jeg ganske greit. Best kontroll har jeg på hjemmekontoret. Spør meg om hvor jeg har OBOS-artikkelen om parsellhagene på Sørenga fra 2013, og jeg blar dem opp – både i trykket og elektronisk format (jada, jeg vet at samfunnet liksom er papirløst, men jeg nekter...

Det er snart juni. For de som har fulgt denne bloggen, vet at juni er tidspunktet hvor jeg stopper opp, ser på året som har gått og gir meg selv tid til å drømme om året som skal komme.

^{FJORÅRETS MÅL: Før jeg setter opp listen for året som ligger foran meg, blar jeg tilbake i boken min og vurderer året som har gått. Det er fint.}

Senest i fjor skrev jeg om tiden for årsmøtet og hva det betyr for meg, og for et par år siden skrev jeg om fem år med drømmer.

Nå er jeg altså igang igjen. Denne gangen er jeg tidlig ute – kalenderen har ikke engang bikket over i juni. Men dette er en prosess som tar tid. Ambisjoner og ønsker for fremtiden kan ikke knipses frem på bestilling, jeg må la dem modne og fordøyes.

 Når jeg får en idé om hva jeg har lyst til å gjøre, stopper jeg opp....

Nylig nådde jeg et stort mål: Jeg klarte å gå ned i vekt! Etter å ha bakset med overvekt store deler av mitt voksne liv, føles det som en stor seier.

^{FØR OG ETTER: 13. september 2015 fullførte jeg Copenhagen Half Marathon. Gleden over å ha satt ny personlig rekord ble punktert da jeg så dette bildet. Jeg følte meg «fit, but fat». Det andre bildet er tatt et halvt år senere, på 40-årsdagen min, 13. mars 2016. Jeg er ikke helt i mål med å komme opp i hodestående. Men jeg er på vei. Det er det alt handler om.}

Da jeg la ut en post om dette på Facebook for noen uker siden, fikk jeg masse reaksjoner. Kommentarfeltet ble fylt opp av hurrarop, hjerter og tomler. Noen sendte private meldinger med spørsmål om hvordan jeg hadde fått det til, andre takket meg for at jeg satte ord på følelser de selv kjente på.

Samtidig har flere...

Da dette bildet dukket opp i Facebook-feeden min i morges, skjønte jeg at dette var noe jeg måtte skrive om. Å bevege meg fra motstand til mot er nemlig en prosess jeg kan kjenne meg igjen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått overfor tøffe utfordringer, som jeg ikke har orket å ta fatt på. Ikke har jeg hatt noe ønske om det, heller. Jeg har bare skjøvet det foran meg, og overbevist meg selv om at jeg ikke trenger å forholde meg til det.

Som regel har tiden gitt meg den drahjelpen jeg har trengt. Ikke alltid, men ofte. Over tid har jeg ofte oppdaget en slags nysgjerrighet, som gjør at jeg lurer på hva som kunne ha skjedd dersom jeg hadde trosset motstanden og tatt ett skritt videre.

For alle tøffe prosesser handler om å bryte overveldende utfordringer ned til overkommelige hindre. Jeg skal ikke nå målet med én gang. Jeg trenger bare ta ETT...

Som frilanser er man gründer og selvstendig næringsdrivende, som driver med nybrottsarbeid på daglig basis. På godt og vondt. Det er spennende. Men det kan også være ufattelig skummelt.

Selv med nærmere syv års erfaring som frilanser, kan jeg fortsatt bli grepet av usikkerhet, tvil og redsel. Jeg kan plutselig bli urolig for hvor veien går videre, hvilke valg jeg skal ta og om jeg kommer til å klare meg.

Mandag for to uker siden hadde jeg et mareritt av den grusomme typen. I drømme så jeg for meg hvordan den ene oppdragsgiveren etter den andre vendte meg ryggen, og sa at jeg ikke var bra nok, at de hadde gjennomskuet meg, og at de aldri ville ha noe mer med meg å gjøre. Før jeg våknet innså jeg at min karriere som frilanser var over. Ferdig. Finito. Jeg kom til å gå konkurs og ville være nødt til å finne meg...

Nytt år, nye muligheter – er det ikke det vi pleier å si? Selv fikk jeg en smertefull start på det nye året, i hvert fall på hjemmekontoret.

Da jeg skulle hente ut noen arkivbilder fra iMacen min, fikk jeg melding om at fotoprogrammet iPhoto ikke lenger er tilgjengelig etter oppgradering til OS X El Capitan. Løsningen skulle være å laste ned et tilleggsprogram fra Apples App Store, men der fikk jeg melding om at “appen ikke er tilgjengelig i din region”.

Jeg vet av erfaring at å si stygge ord, rive av meg håret og hoppe opp og ned – mens jeg forbanner moderne teknologi – sjelden hjelper. Etter å ha telt til ti, og tatt noen dype yogapust, fant jeg tilbake til min indre zen. Deretter begynte jeg tålmodig å lete etter løsninger i diverse hjelpeforum på nettet. Og der fant jeg selvsagt svarene jeg lette etter. 

For når Apple nyser,...