Om å være på vei

Nylig nådde jeg et stort mål: Jeg klarte å gå ned i vekt! Etter å ha bakset med overvekt store deler av mitt voksne liv, føles det som en stor seier.

^{FØR OG ETTER: 13. september 2015 fullførte jeg Copenhagen Half Marathon. Gleden over å ha satt ny personlig rekord ble punktert da jeg så dette bildet. Jeg følte meg «fit, but fat». Det andre bildet er tatt et halvt år senere, på 40-årsdagen min, 13. mars 2016. Jeg er ikke helt i mål med å komme opp i hodestående. Men jeg er på vei. Det er det alt handler om.}

Da jeg la ut en post om dette på Facebook for noen uker siden, fikk jeg masse reaksjoner. Kommentarfeltet ble fylt opp av hurrarop, hjerter og tomler. Noen sendte private meldinger med spørsmål om hvordan jeg hadde fått det til, andre takket meg for at jeg satte ord på følelser de selv kjente på.

Samtidig har flere gitt uttrykk for at de ikke skjønner hva jeg driver med. Hvorfor i all verdens navn må jeg kringkaste dette til hele verden, liksom? Og hva er vitsen med å bidra til enda mer kroppshysteri?

Jeg vet at utsagn om kropp og vekt og helse setter igang mange reaksjoner hos folk – alt fra gjenkjennelse, til applaus og oppgitt hoderisting. Hvis du er i sistnevnte kategori, vil jeg at du skal vite at jeg har stor respekt for dette standpunktet. Det er ikke all informasjon jeg finner på internett jeg gidder å fylle tiden min med. Så hvis du merker at dette overhodet ikke interesserer deg, må du gjerne klikke deg videre og ha en fin dag.

Men – hvis du kjenner at dette er noe som engasjerer deg, kan du gjerne lese videre. Selv om dette innlegget egentlig ikke handler om å gå ned i vekt. Det handler nemlig om å nå et mål. For hva skjer etter at målet er nådd? Hva gjør jeg etter at et ønske er innfridd? Hvor går veien videre etter det?

Det er her utfordringen begynner. Å stake ut en ny kurs – inne i målområdet!

For å ta min nylige vektnedgang som et ferskt eksempel: Det er ikke første gang jeg har klart å gå ned i vekt. Jeg har faktisk klart det flere ganger tidligere i livet. Problemet – elller utfordringen – har vært å holde vekten.

Det har jeg aldri klart. Etter å ha vært innom matchvekt i et kvarters tid, har gjerne ett og ett gram kommet krypende tilbake. Sakte, men sikkert. Og før snøen som falt i fjor har rukket å smelte er kiloene tilbake på plass. Solid forankret, både foran og bak. Noen ganger har jeg til og med fått tilbake flere kilo enn jeg i utgangspunktet ga ifra meg. La meg kalle det bonuskilo. En meget uønsket bieffekt når kroppen danser som en jojo i motvind.

Denne gangen er det annerledes. Denne gangen har jeg ikke hoppet på nok en diett, som varer i 4, 8 eller 12 uker. Denne gangen har jeg valgt å legge om kostholdet. Dette er en måte å leve på, som jeg vil fortsette med. Selv etter at jeg nå har landet i en kropp som føles meget komfortabel.

I det perspektivet blir ikke matchvekt et mål. Det blir kun et stoppested på veien.

Reisen har så vidt begynt. Jeg vet hvor turen ender hvis jeg velger å snu, og vende tilbake til mitt gamle kosthold. Det valget har jeg tatt mange ganger. Den reisen kalles nedtur.

Denne gangen velger jeg opptur.

Oppdatering januar 2017:
Høsten 2016 hadde Aftenposten en større artikkel om meg og kostholdsprogrammet jeg har fulgt. Klikk her for å lese artikkelen og for å melde deg på mitt nyhetsbrev!