Den sunne frykten

Som frilanser er man gründer og selvstendig næringsdrivende, som driver med nybrottsarbeid på daglig basis. På godt og vondt. Det er spennende. Men det kan også være ufattelig skummelt.

Selv med nærmere syv års erfaring som frilanser, kan jeg fortsatt bli grepet av usikkerhet, tvil og redsel. Jeg kan plutselig bli urolig for hvor veien går videre, hvilke valg jeg skal ta og om jeg kommer til å klare meg.

Mandag for to uker siden hadde jeg et mareritt av den grusomme typen. I drømme så jeg for meg hvordan den ene oppdragsgiveren etter den andre vendte meg ryggen, og sa at jeg ikke var bra nok, at de hadde gjennomskuet meg, og at de aldri ville ha noe mer med meg å gjøre. Før jeg våknet innså jeg at min karriere som frilanser var over. Ferdig. Finito. Jeg kom til å gå konkurs og ville være nødt til å finne meg noe annet å gjøre.

Sjelden har jeg vært så glad for å våkne! Puh. Det hadde bare vært en drøm. For en lettelse!! Likevel, følelsen av ubehag ble sittende igjen i kroppen utover morgenen. Et par timer senere hadde jeg min ukentlige yogaøkt. Der innledet læreren timen med å be oss om å finne et ord – en intensjon – for timen. Ett ord falt ned i hodet på meg. Ett eneste klart og utvetydig ord: Tillit. Så enkelt, og så vanskelig.

Å ha tillit, og å praktisere tillit, er enklere sagt enn gjort. Jeg er ikke av den tillitsfulle typen. Det har jeg aldri vært. Likevel  – denne mandagsmorgenen var det nettopp tillit jeg valgte å fokusere på. Det skulle vise seg å bli en spennende øvelse…

Etter yogatimen spiste jeg lunsj med min gode venninne, yoga- og frilanskollega Sigri. Vi har delt oppturer og nedturer gjennom mange år. Diskutert prosjekter, artikler og bøker. Gitt hverandre råd og lyttet. Trøstet og kjeftet. Heldigvis er vi som regel alltid på litt forskjellige steder i syklusen av kaos, eufori og frustrasjon, som gjør at den ene kan dra den andre et stykke videre gjennom livets berg- og dalbane.

Da jeg fortalte henne om nattens mareritt, der mitt liv som frilanser ble knust i stykker, så jeg at hun lyttet og smilte. Etter en stund sa hun:

«Er det ikke den frykten som holder oss på tå hev? Som gjør at vi hele tiden strekker oss så langt vi må for å kunne prestere bra nok?»

Jeg tror Sigri har rett. Frykten for å ikke lykkes kan jeg bruke konstruktivt. Frykten må ikke bli lammende eller altoverskyggende. Men så lenge frykten sørger for at jeg ikke lener meg tilbake, tar ting for gitt eller tror at oppdragsgivere står i kø i morgen bare fordi de banket på døren min i går, kan den være et sunt korrektiv.

Og min følelse av tillit? Den kan jeg vel si ble kraftig forsterket da jeg kom hjem fra yoga og lunsj, og sjekket mailen. Der ventet en gla’melding fra Det faglitterære fond i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Stipendet jeg søkte om i oktober i fjor, var blitt innvilget! I løpet av året vil jeg få betalt for å realisere et bokprosjekt jeg har drømt om å gjøre, men som jeg ikke ville hatt råd til å skrive hvis det ikke hadde vært for dette stipendet. Det kjennes som en tillitserklæring. En drøm som går i oppfyllelse.

Av og til er det faktisk så lite som skiller mareritt og drømmer. Noe tilhører natten. Noe annet realiserer seg i løpet av dagen.

Hva er det du er redd for? Og når kjenner du at en dose frykt kan komme godt med?