Ett skritt av gangen

Noen ganger opplever jeg at kreativiteten flommer over. Det er som om tiden opphører, som om ideene bare strømmer på og løsningene på kompliserte problemer mirakuløst dukker opp.

^{«Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.» Fyller du din tid med du virkelig vil? Foto: Jannik Abel}

Den sterkeste opplevelsen kom da jeg startet for meg selv. Det var sommeren 2009. Noen måneder tidligere hadde jeg sagt opp en trygg og spennende stilling som journalist ved Bergens Tidendes oslokontor (BTO). Nå var hodet fylt av ideer om hva jeg ville gjøre som frilanser.

Først måtte jeg bare ordne noen praktiske «småting». Som å etablere et selskap i Brønnøysundregistrene. Få på plass en nettside. Skaffe regnskapsfører. Finne et fakturaprogram. Søke stipender. Kontakte et forlag. Med andre ord: Ganske omfattende oppgaver jeg overhodet ikke hadde erfaring med fra tidligere.

Listen over alt som måtte, burde, skulle gjøres var utømmelig. Så snart jeg hadde løst ett problem, dukket det opp ti nye spørsmål. To do-listene mine vokste fra dag til dag, selv om jeg jobbet hardere og mer målrettet enn noensinne. Men jeg mistet ikke motet. Tvert i mot. Jeg husker fortsatt hvor gira jeg var på å finne ut, få til og fikse. Det var som om kreativiteten ble trigget av alle utfordringene som dukket opp underveis. Mange av disse har jeg skrevet om i denne bloggen siden 2009.

Før trodde jeg at jeg måtte finne ut av alt selv for å lykkes. Det har jeg heldigvis skjønt at er feil. Faktisk er den viktigste lærdommen jeg har fått gjennom syv år som frilanser er at jeg må be om hjelp for å lykkes. Evne til samarbeid, vilje til ydmykhet og tillit til andre er egenskaper jeg aldri kan beherske godt nok. Jeg øver fortsatt.

I det siste har jeg tenkt mye på den krevende og kreative oppstartstiden. Akkurat nå er jeg nemlig i en liknende oppstartsboble. Jeg skal igang med et nytt prosjekt, og må lære meg 1001 ting jeg aldri har vært borti før. Jeg leser manualer og FAQer, jubler høyt når jeg får til nye ting og banner inni meg når viser seg at jeg tok feil. Jeg blir gladelig sittende langt utover kvelden for å fikse og finne ut, og får et skikkelig kick når jeg endelig klare å finne en løsning på ting som timer tidligere virket umulig. Nok en gang har jeg spurt om hjelp fra andre, og fått mer enn jeg kunne drømme om i retur.

Jeg får også stadige påminnelse om det viktigste rådet av dem alle: «Ta ett skritt av gangen». Så lenge jeg ikke gir opp, men fortsetter å gå, så beveger jeg meg nærmere målet for hver time og hver dag som går. Innimellom tar jeg noen omveier og tryner i grøftekanten før jeg skjønner hvor jeg skal. Andre ganger glemmer jeg tiden, sovner sent og våkner tidlig, med hodet fylt av ideer og påfunn og spørsmål. Mon tro om jeg kan gjøre det slik? Eller kanskje jeg heller burde gjøre det sånn? Hva kan jeg gjøre for å få svar?

Det er nesten som å være forelsket. En følelse av flow og fart og spenning, der alt er mulig.

I bakgrunnen lurer alvoret. Det er mulig å gå seg vill. Det er bra å pushe, men innimellom må jeg minne meg selv om egne begrensninger. Jeg må passe på klokken, hvis ikke glemmer jeg å spise. Jeg må komme meg i seng i tide, ellers kræsjer jeg. Her i huset er det ingen HMS-ansvarlig eller klubbleder, som passer på at jeg overholder  hviletidsbestemmelsene. Det ansvaret må jeg ta selv. Det tar jeg på alvor. Men først må jeg bare jobbe litt til…

«Kanskje du er arbeidsnarkoman?» var det en som antydet her forleden. Jeg har lyst til å si nei. Ifølge Store norske leksikon er narkomani en «tilstand som foreligger når bruken av et middel går ut over et individs fysiske og/eller psykiske helse og sosiale tilpasning». Selv om jobben min gir meg en lykkefølelse, føler jeg at jeg klarer å balansere jobb og fritid ganske bra. Men som frilanser skal jeg innrømme at grensen er flytende. Hvis jeg gjør noe på fritiden, som jeg virkelig brenner for, får jeg lyst til å foredle det til et prosjekt. Boken Shoppingfri og diverse artikler om yoga og dykking er gode eksempler på det.

Og nå er jeg altså staket ut en ny kurs for jobben – og livet. Mitt neste prosjekt springer ut av mine egne erfaringer gjennom flere år. Jeg får sjansen til å tråkke ut av komfortsonen. Med museskritt og sjumilssteg. Jeg beveger meg ut til kanten av min egen kompetanse. For å komme videre må jeg tørre mer, finne ut mer, gjøre mer. Foreløpig vet jeg ikke når jeg kommer i mål. Jeg vet bare at jeg ikke kommer til å gi opp. Jeg er på vei. Og tar ett skritt av gangen.

Hvis du drømmer om å endre kurs eller finne på noe nytt i livet ditt, så vit at du kan være på vei når du vil. Det er aldri for sent å starte. Det gjelder bare å begynne…