13. mars. Det er en merkedag. Det er nemlig den dagen jeg ble født, en vårdag i 1976. På denne dagen stopper jeg alltid opp, tenker gjennom året som har gått og året som ligger foran meg.

I år – 2017 – akkurat i dag – blir jeg faktisk ganske stolt når jeg ser tilbake på den reisen jeg har tilbakelagt det siste året. Jeg har våget å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Og jeg har i høyeste grad levd opp til mantraet jeg valgte for mitt neste tiår da jeg fylte 40 i fjor: «Å bjuda på!»

Det startet for alvor for ett år siden. Et par dager etter 40-årsdagen min la jeg ut en FB-post, der jeg fortalte om utfordringene jeg hadde slitt med hele livet, knyttet til overvekt.

Du kan lese hele posten her: https://www.facebook.com/irinalee/posts/10153868212656343

Her kommer jeg til mitt første...

Søndag 1. januar snublet jeg over dette sitatet: «Do one thing every day that scares you.» Gjør en ting hver dag som du synes er skummelt. «Det vil jeg prøve i 2017», tenkte jeg.

Neste dag omsatte jeg inspirasjon til handling. Jeg fant noe som var skummelt. Veldig skummelt. Og så hoppet jeg. Helt seriøst. Jeg hoppet, rett ut i det. Tok et skritt ut i løse luften, uten å vite hvordan jeg kom til å lande.

Den dagen var jeg i svømmehallen sammen med jentene mine. Jeg spurte om de trodde at jeg kom til å tørre å hoppe fra 5-metern. De var litt tvilende. Ikke så rart, kanskje. I løpet av mine ni år som mor har jeg tilbragt mange timer i basseng. På Frognerbadet. Tøyenbadet. Drammensbadet. Hundsund. Risenga. Det har sikkert blitt mer enn 100 besøk. I løpet av alle disse årene har...

Det aller beste med å være frilanser? Det er selvsagt friheten! Denne uken har jeg tatt med meg hjemmekontoret til Kapp Verde… 

Så tenker du kanskje: «Det verste med å være frilanser må være at du aldri har fri?» At jeg sitter og blogger midt i romjulen kan kanskje være et bevis på at du har rett. Bortsett fra at frilanshodet mitt fungerer ikke på den måten.

Jeg «jobber» fordi jeg har lyst. Jeg skriver fordi det føles meningsfylt. Jeg snakker med mennesker fordi jeg er nysgjerrig. Å være journalist er derfor den perfekte match for meg. Å være frilansjournalist er den ultimate drømmejobben, når jeg får jobbe, skrive og snakke med folk om det jeg selv brenner for.

2013: Et lite tilbakeblikk fra lanseringen høsten 2013, da Pax lanserte boken Shoppingfri i Oslo.

De siste månedene har jeg ...

Noen ganger opplever jeg at kreativiteten flommer over. Det er som om tiden opphører, som om ideene bare strømmer på og løsningene på kompliserte problemer mirakuløst dukker opp.

^{«Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.» Fyller du din tid med du virkelig vil? Foto: Jannik Abel}

Den sterkeste opplevelsen kom da jeg startet for meg selv. Det var sommeren 2009. Noen måneder tidligere hadde jeg sagt opp en trygg og spennende stilling som journalist ved Bergens Tidendes oslokontor (BTO). Nå var hodet fylt av ideer om hva jeg ville gjøre som frilanser.

Først måtte jeg bare ordne noen praktiske «småting». Som å etablere et selskap i Brønnøysundregistrene. Få på plass en nettside. Skaffe regnskapsfører. Finne et fakturaprogram. Søke stipender. Kontakte et forlag. Med andre ord: Ganske...

Da dette bildet dukket opp i Facebook-feeden min i morges, skjønte jeg at dette var noe jeg måtte skrive om. Å bevege meg fra motstand til mot er nemlig en prosess jeg kan kjenne meg igjen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått overfor tøffe utfordringer, som jeg ikke har orket å ta fatt på. Ikke har jeg hatt noe ønske om det, heller. Jeg har bare skjøvet det foran meg, og overbevist meg selv om at jeg ikke trenger å forholde meg til det.

Som regel har tiden gitt meg den drahjelpen jeg har trengt. Ikke alltid, men ofte. Over tid har jeg ofte oppdaget en slags nysgjerrighet, som gjør at jeg lurer på hva som kunne ha skjedd dersom jeg hadde trosset motstanden og tatt ett skritt videre.

For alle tøffe prosesser handler om å bryte overveldende utfordringer ned til overkommelige hindre. Jeg skal ikke nå målet med én gang. Jeg trenger bare ta ETT...

Som frilanser er man gründer og selvstendig næringsdrivende, som driver med nybrottsarbeid på daglig basis. På godt og vondt. Det er spennende. Men det kan også være ufattelig skummelt.

Selv med nærmere syv års erfaring som frilanser, kan jeg fortsatt bli grepet av usikkerhet, tvil og redsel. Jeg kan plutselig bli urolig for hvor veien går videre, hvilke valg jeg skal ta og om jeg kommer til å klare meg.

Mandag for to uker siden hadde jeg et mareritt av den grusomme typen. I drømme så jeg for meg hvordan den ene oppdragsgiveren etter den andre vendte meg ryggen, og sa at jeg ikke var bra nok, at de hadde gjennomskuet meg, og at de aldri ville ha noe mer med meg å gjøre. Før jeg våknet innså jeg at min karriere som frilanser var over. Ferdig. Finito. Jeg kom til å gå konkurs og ville være nødt til å finne meg...

Drømmer du om å gjøre noe helt annet enn det du gjør i dag? Drømmer du om å skrive bok, kanskje? Veldig mange gjør det.

Jeg har skrevet over ti bøker, og vet hva som må til for å slippe ut Din Indre Forfatter. Det er faktisk ikke så vanskelig som mange tror. Det vanskeligste er ofte å komme igang.

Les videre, så kan du plukke opp et par gode tips for å komme deg ett skritt nærmere drømmen.

Hver høst utlyser Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening en rekke stipender. Siden oppstarten har organisasjonen (som bare kalles NFF blant venner) delt ut nærmere en milliard kroner til debutanter, frilansere og etablerte forfattere. Det deles med andre ord millioner av kroner hvert eneste år. Og du har en sjanse til å få finansiere din bokdrøm. Det ligger flere gode veiledninger om hvordan søke stipend på...

Da var det den tiden på året igjen. Tid for å ta et møte med meg selv, reflektere litt over året som har gått, og stake ut veien videre.

Kall det gjerne et årsmøte. I løpet av juni hvert år har jeg et stort møte med meg selv. Forberedelsene har gjerne foregått i ukesvis, hvor jeg har tenkt, vurdert og fundert. Hva har jeg lyst til å gjøre i året som kommer? Hva skjer videre? Hva vil jeg fylle livet mitt med? I løpet av møtet skriver jeg ned mine drømmer og mål for året som kommer. Fra juni til juni. Stort og smått. Mål for jobben, relasjoner, helsen. Alt.

Dette er i utgangspunktet en lystbetont prosess. Jeg får lov til å tenke stort, kaste opp noen nye baller, og fantasere om alt fremtiden kan by på. Samtidig kjenner jeg på et alvor. For hva skjer hvis jeg peiler ut en kurs som fører...

Er det sant? Er det virkelig sant? På årets lyseste natt, under ekte midnattssol, går drømmen i oppfyllelse. Jeg fullfører et halvmaraton. 21.097,5 meter. Intet mindre.

^{MÅLGANG: Det er mindre enn 50 meter igjen til mål. Jeg klarte det. I just did it! Foto: Birte Aasen}

Muskelen jeg er mest sliten i? Kjeven. Jeg smilte gjennom hele løpet, absolutt hele veien, mens jeg nøt synet av snødekte fjell og dype fjorder . Og for en heiagjeng! Alle som sto langs løypen i Tromsø fortjener førsteplass for entusiasme og hurrarop. Jeg vet ikke om jeg ville klart det uten all den energien jeg fikk underveis.

Følelsen da jeg passert mållinjen? Euforisk. Ekstatisk. Episk. I bruset fra jublende tromsøværinger fløy jeg over mål, 2 timer og 17 sekunder etter start. En tid jeg er veldig fornøyd med. En prestasjon jeg er stolt av. En opplevelse...

Nedtellingen har startet for alvor. Om 25 timer og 8 minutter går startskuddet for Midnight Sun Marathon i Tromsø. Da skal jeg… lunte av gårde.

For det er visst noe av det viktigste. Å ikke åpne for hardt. Å ikke bli dratt med av den entusiastiske gruppen som halser av sted. Å være tålmodig.

^{MSM: Tromsø By Night. Natten før natten. Det er ett døgn igjen til startskuddet går for halvmaraton i årets Midnight Sun Marathon. Værmeldingen lover sol og 10 grader.}

Å ikke ane hva som venter meg er kanskje det som fascinerer meg mest med denne ventetiden. Det gjør informasjonsbehovet enormt. Jeg har lyst til å snakke med alle som har løpt et halvmaraton, tar gjerne imot tips fra folk jeg ikke kjenner, og leser publikasjoner og blogger jeg ikke har hørt om tidligere.

I forrige uke leste jeg for første gang magasinet av Runner’s World....