13. mars. Det er en merkedag. Det er nemlig den dagen jeg ble født, en vårdag i 1976. På denne dagen stopper jeg alltid opp, tenker gjennom året som har gått og året som ligger foran meg.

I år – 2017 – akkurat i dag – blir jeg faktisk ganske stolt når jeg ser tilbake på den reisen jeg har tilbakelagt det siste året. Jeg har våget å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Og jeg har i høyeste grad levd opp til mantraet jeg valgte for mitt neste tiår da jeg fylte 40 i fjor: «Å bjuda på!»

Det startet for alvor for ett år siden. Et par dager etter 40-årsdagen min la jeg ut en FB-post, der jeg fortalte om utfordringene jeg hadde slitt med hele livet, knyttet til overvekt.

Du kan lese hele posten her: https://www.facebook.com/irinalee/posts/10153868212656343

Her kommer jeg til mitt første...

Har du noen gang vurdert å si opp jobben din? Eller har du noen gang sagt opp en jobb? Det har jeg. Flere ganger. Av og til var valget vært enkelt. Andre ganger vanskelig.

Jeg kom til å tenke på de mange for-og-imot-diskusjonene jeg har hatt med meg selv, da jeg leste nyheten om at TVNorge-sjefen går på dagen i VG. Han ville ikke utdype avgjørelsen, bortsett fra å opplyse om at han og sjefene hans var uenige om veien videre.

Første gang jeg trakk den konklusjonen var våren 2001. Noen måneder tidligere var jeg blitt ansatt som vaktsjef i TV 2 Interaktiv. Jeg var 25 år gammel. Det var min første ordentlige lederjobb.

Dette var altså tidlig på 2000-tallet. Dot.com-boblen hadde sprukket. Kravene til inntjening ble skjerpet. Mange gode forslag til hvordan mediebedriftene skulle tjene penger dukket opp. Mange av disse forslagene viste seg å...

Det aller beste med å være frilanser? Det er selvsagt friheten! Denne uken har jeg tatt med meg hjemmekontoret til Kapp Verde… 

Så tenker du kanskje: «Det verste med å være frilanser må være at du aldri har fri?» At jeg sitter og blogger midt i romjulen kan kanskje være et bevis på at du har rett. Bortsett fra at frilanshodet mitt fungerer ikke på den måten.

Jeg «jobber» fordi jeg har lyst. Jeg skriver fordi det føles meningsfylt. Jeg snakker med mennesker fordi jeg er nysgjerrig. Å være journalist er derfor den perfekte match for meg. Å være frilansjournalist er den ultimate drømmejobben, når jeg får jobbe, skrive og snakke med folk om det jeg selv brenner for.

2013: Et lite tilbakeblikk fra lanseringen høsten 2013, da Pax lanserte boken Shoppingfri i Oslo.

De siste månedene har jeg ...

Jeg er over gjennomsnittet glad i å lese om personlighetstyper, og alt som har med gründerskap og selvutvikling å gjøre. For meg henger disse tingene tett sammen. Som gründer og frilanser er jeg min egen virksomhet. Da er det umulig å utvikle bedriften uten samtidig å utvikle meg selv. Eller vice versa – i det jeg utvikler meg, må nødvendigvis måten jeg driver business på også endre seg.

^{MORO: Her forleden kjøpte jeg en selfiestang, som jeg trengte til en jobb, selvsagt. Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har hatt det så moro på hjemmekontoret…}

Jeg er over gjennomsnittet glad i å lese om personlighetstyper, og alt som har med gründerskap og selvutvikling å gjøre. For meg henger disse tingene tett sammen. Som gründer og frilanser er jeg min egen virksomhet. Da er det umulig å utvikle bedriften uten...

I dag morges tikket det inn en epost i innboksen min, fra Anders Ildstad i Trondheim. Han skriver:

Hei, Irina! Jeg jobbet litt for deg da du var i Norway Times. Jeg driver nå mitt eget tekstbyrå, og tar gjerne kontakt med gamle forbindelser. Jeg ser du jobber som frilans på egen hånd, så du har sikkert nok å styre med selv. Men hvis det skulle dukke opp noe hvor du trenger bistand, så ha meg gjerne på blokka. Jeg bor i Trondheim, og tilbyr følgende tjenester:

 

Så lister han opp alt han gjør innen journalistikk, oversetting, korrekturlesing og så videre.

Det hører med til historien at det er over 10 år siden sist vi hadde noe med hverandre å gjøre. Den gang jobbet jeg i den lille tomannsbedriften Norway Times – en norsk-amerikansk avis med base i New York (som dessverre er gått inn). Anders Ildstad var frilanser og leverte noen saker til oss.

Og...

I løpet av det siste året har jeg intervjuet flere kule gründere. Senest i dag møtte jeg to kreative karer, som de siste årene har jobbet med et innovativ og genialt enkelt produkt. Dersom disse to for alvor slår gjennom, ville det bety store gevinster for samfunnet, og penger i kassen for de som står bak. (Ettersom artikkelen ikke er publisert ennå, kan jeg foreløpig ikke røpe hvilket selskap det her er snakk om…)

For tiden er gutta på investorjakt, og det er ingen enkel jobb. Å finne noen som er villige til å investere i det som kanskjekan bli en kommersiell suksess en gang i fremtiden er krevende. Første bud er å være tålmodig.

En gründers beste kapital er entusiasme, commitment og engasjement. Det er ingen investorer som er villig til å satse så mye som én krone, dersom de ikke har tro på personene bak produktet. En...

Det har tatt litt tid å komme igang etter ferien i år. Sommeren ville ikke slippe taket på Oslo, så da ville ikke jeg slippe taket på ferien. Tenkte at det tidsnok kommer dager med regn, slaps, kulde og tåke… Det er vel slike privilegier man skal innvilge seg når man er frilanser.

Høstsesongen har startet med en «total makeover» av hjemmekontoret. Ny, større skrivepult er kjøpt inn (fra Billigkroken hos Ikea), i tillegg har jeg flyttet og ommøblert hele kontoret. Har med andre ord fått mer plass til å klekke ut alle de gode ideene. Og skuffen er full av blanke ark og fargestifter.

Med håp om en kreativ og fremgangsrik høst gleder jeg meg til en ny sesong av frilanslivet. Men var det egentlig så lurt å plassere pulten rett foran vinduet? Nå klarer jeg jo ikke å se annet enn at solen skinner der ute…

Som frilanser med hjemmekontor jobber jeg mye alene. Jeg har ikke et pulserende, hektisk redaksjonsmiljø som venter på meg hver morgen, eller kreative kolleger som kommer med daglige doser kloke innspill og kløktig kritikk. I min solotilværelse er det derfor opptil meg selv hvordan jeg velger å få input og faglig påfyll.

Min erfaring så langt: Påfyll kan man få hver dag, hele tiden. Men det er lett å forveksle faglig påfyll med sosialt kos. Å sitte på kafé med en god kamerat eller en skravlesjuk venninne, er i utgangspunktet ikke påfyll av kreativitet, selv om det alltids kan dukke opp idé til en god sak i løpet av slike kaffeslabberas. Nei, for at det skal kunne kvalifisere som faglig påfyll må terskelen heves en smule. Dersom man gjør  eller leser noe, eller snakker med noen, som får deg til å tenke en fersk og utenkt...

Tidligere denne uken deltok jeg på «Startknappen», en konferanse i regi av damebladet Henne. Konferansen retter seg mot kvinnelige gründere, eller som drømmer om å bli det. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg meldte meg på – kall det gjerne et innfall.

Når dagen endelig kom, og jeg entret Latter-lokalene på Aker Brygge uten å kjenne noen andre, stilte jeg meg igjen spørsmålet: Hva gjør jeg egentlig her?

Etter å ha forsynt meg med besk konferanskaffe og lunken farris, satte jeg meg på bakerste rad, og skuet litt halvkritisk utover forsamlingen. Salen var fylt av 99 prosent kvinner. Foruten lydteknikerne, var det knapt andre menn i salen.

De aller fleste damene kom enten parvis eller sammen i hele venninneflokker. De fleste tipper jeg var i 30- og 40-årene Overraskende mange hadde virkelig pyntet seg for anledningen, med høye hæler, paljetter og innsvingede drakter....

I alle skapende yrker går man inn i «tørre perioder», der idéene ikke flommer like fritt og man vrir hodet for å presse ut de siste dråpene med kreativitet. Slik er det selvsagt også for journalister.

Min erfaring at jeg i perioder har alt for mye å gjøre for å kunne ta hånd om idéer og tips jeg får. Dersom det er saker som ikke tåler å ligge over, tipser jeg gjerne gode kolleger i et passende medium. Men svært ofte er det snakk om tidløse idéer, eller i det minste saker som tåler å ligge en stund. I så fall skriver jeg ned idéene i notisboken min. Det kan være to stikkord, eller et lengre notat med tanker om kilder, vinklinger og titler.

Når idéen først er skrevet ned, opplever jeg ofte at bakhodet mitt jobber videre med saken på egenhånd. Så når tørketiden inntreffer, og jeg...