Nytt perspektiv

Som frilanser med hjemmekontor jobber jeg mye alene. Jeg har ikke et pulserende, hektisk redaksjonsmiljø som venter på meg hver morgen, eller kreative kolleger som kommer med daglige doser kloke innspill og kløktig kritikk. I min solotilværelse er det derfor opptil meg selv hvordan jeg velger å få input og faglig påfyll.

Min erfaring så langt: Påfyll kan man få hver dag, hele tiden. Men det er lett å forveksle faglig påfyll med sosialt kos. Å sitte på kafé med en god kamerat eller en skravlesjuk venninne, er i utgangspunktet ikke påfyll av kreativitet, selv om det alltids kan dukke opp idé til en god sak i løpet av slike kaffeslabberas. Nei, for at det skal kunne kvalifisere som faglig påfyll må terskelen heves en smule. Dersom man gjør  eller leser noe, eller snakker med noen, som får deg til å tenke en fersk og utenkt tanke, er man på rett spor.

I dag hadde jeg en slik opplevelse. Jeg besøkte Kistefos-Museet  på Jevnaker for første gang, en times kjøretur ut av Oslo. Anledning var at min studiekamerat fra Journalistutdanningen, DN-fotograf Øyvind Elvsborg, åpnetutstillingen «Brødrene i skogen» – en fotodokumentar om to aldrende tvillingbrødrene som har jobbet i skogen hele livet.

Det ble en annerledes og givende søndag. Elvsborgs utstilling var verdt turen alene, men med på kjøpet fikk jeg også en stor dose norsk samtidskunst og nærkontakt med monumentale skulpturer, som jeg aldri har sett makan til noe sted. Jeg må innrømme at jeg er såpass barnslig at kaleidoskopskulpturen  “Viewing machine” gjorde mest inntrykk.

Hadde det ikke vært for at det sto en flokk med unger i kø for å se gjennom den fascinerende sylinderen, skulle jeg gjerne blitt stående og bruke enda mer tid på dette originale kunstverket. Som bildene i dette blogginnlegget viser: Den ga meg et nytt perspektiv på virkeligheten!