Har du tenkt på at dagens «krise» vil gi opphav til ideer, vitenskapelige gjennombrudd og nye måter å jobbe på?

Som historien har vist oss, gang på gang. Finanskrisen. 9/11. Og dotcom i Y2K.

I disse dager er det altså 11 år og 3 måneder siden jeg sa opp min faste, trygge stilling som økonomijournalist og politisk reporter ved Bergens Tidendes oslokontor (BTO).

Stillingen var «drømmejobben» for en skrivende og samfunnsengasjert journalist som meg. Utstasjonert i hovedstaden og tett på det viktigste i verden. Som rentemøter, statsbudsjett og boligpriser. Iblandet personangrep, skittentøyvask og maktspill. «Valla vs. Yssen» er ett stikkord, «Røkke vs. Brustad» et annet.

Når det smalt i verden rykket jeg ut...

Jeg starter aldri et nytt år med blanke ark. Med på kjøpet kommer nemlig et lass med forventninger og ønsker om alt jeg vil oppleve i de neste 12 månedene. Men først… først må det ryddes.

Like sikkert som at januar er begynnelsen på det nye året, betyr det også at det gamle nettopp er avsluttet. Og selv om nyttårsrakettene har sluknet for lenge siden, og siste rester av pinnekjøtt og ribbe er fortært, henger resten av fjoråret fortsatt igjen.

«Hva er tidsfristen for innlevering av fjorårets bilag?» spurte jeg regnskapsføreren min i en mail før helgen.

«Den genererte fristen ut fra oppdragsavtalen er 10. januar. Dette er litt i det korteste laget for de fleste. Men hadde vært flott om jeg har mottatt det innen slutten av januar», var svaret jeg fikk.

10. januar var bare noen få dager unna. «Ok. Jeg...

Det aller beste med å være frilanser? Det er selvsagt friheten! Denne uken har jeg tatt med meg hjemmekontoret til Kapp Verde… 

Så tenker du kanskje: «Det verste med å være frilanser må være at du aldri har fri?» At jeg sitter og blogger midt i romjulen kan kanskje være et bevis på at du har rett. Bortsett fra at frilanshodet mitt fungerer ikke på den måten.

Jeg «jobber» fordi jeg har lyst. Jeg skriver fordi det føles meningsfylt. Jeg snakker med mennesker fordi jeg er nysgjerrig. Å være journalist er derfor den perfekte match for meg. Å være frilansjournalist er den ultimate drømmejobben, når jeg får jobbe, skrive og snakke med folk om det jeg selv brenner for.

2013: Et lite tilbakeblikk fra lanseringen høsten 2013, da Pax lanserte boken Shoppingfri i Oslo.

De siste månedene har jeg ...

Jeg er over gjennomsnittet glad i å lese om personlighetstyper, og alt som har med gründerskap og selvutvikling å gjøre. For meg henger disse tingene tett sammen. Som gründer og frilanser er jeg min egen virksomhet. Da er det umulig å utvikle bedriften uten samtidig å utvikle meg selv. Eller vice versa – i det jeg utvikler meg, må nødvendigvis måten jeg driver business på også endre seg.

^{MORO: Her forleden kjøpte jeg en selfiestang, som jeg trengte til en jobb, selvsagt. Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har hatt det så moro på hjemmekontoret…}

Jeg er over gjennomsnittet glad i å lese om personlighetstyper, og alt som har med gründerskap og selvutvikling å gjøre. For meg henger disse tingene tett sammen. Som gründer og frilanser er jeg min egen virksomhet. Da er det umulig å utvikle bedriften uten...

Jeg digger å rydde! Eller la meg moderere dette utsagnet litt: Jeg digger å ha det ryddig.

For å kunne oppnå denne følelsen av ro og orden, kreves det en innsats. Det krever at jeg gjør en innsats. Alt annet enn egeninnsats er verdiløst, spør du meg. Å få noen andre til å rydde i sakene mine ville kanskje gjort omgivelsene oversiktlige og rene, men jeg tviler på at det ville gitt meg den roen jeg er på jakt etter. Hvis jeg ikke rydder selv, aner jeg jo ikke hvor noen ting ender opp. Det høres kaotisk og stressende ut.

De fleste steder lykkes jeg ganske greit. Best kontroll har jeg på hjemmekontoret. Spør meg om hvor jeg har OBOS-artikkelen om parsellhagene på Sørenga fra 2013, og jeg blar dem opp – både i trykket og elektronisk format (jada, jeg vet at samfunnet liksom er papirløst, men jeg nekter...

Det er snart juni. For de som har fulgt denne bloggen, vet at juni er tidspunktet hvor jeg stopper opp, ser på året som har gått og gir meg selv tid til å drømme om året som skal komme.

^{FJORÅRETS MÅL: Før jeg setter opp listen for året som ligger foran meg, blar jeg tilbake i boken min og vurderer året som har gått. Det er fint.}

Senest i fjor skrev jeg om tiden for årsmøtet og hva det betyr for meg, og for et par år siden skrev jeg om fem år med drømmer.

Nå er jeg altså igang igjen. Denne gangen er jeg tidlig ute – kalenderen har ikke engang bikket over i juni. Men dette er en prosess som tar tid. Ambisjoner og ønsker for fremtiden kan ikke knipses frem på bestilling, jeg må la dem modne og fordøyes.

 Når jeg får en idé om hva jeg har lyst til å gjøre, stopper jeg opp....

Nytt år, nye muligheter – er det ikke det vi pleier å si? Selv fikk jeg en smertefull start på det nye året, i hvert fall på hjemmekontoret.

Da jeg skulle hente ut noen arkivbilder fra iMacen min, fikk jeg melding om at fotoprogrammet iPhoto ikke lenger er tilgjengelig etter oppgradering til OS X El Capitan. Løsningen skulle være å laste ned et tilleggsprogram fra Apples App Store, men der fikk jeg melding om at “appen ikke er tilgjengelig i din region”.

Jeg vet av erfaring at å si stygge ord, rive av meg håret og hoppe opp og ned – mens jeg forbanner moderne teknologi – sjelden hjelper. Etter å ha telt til ti, og tatt noen dype yogapust, fant jeg tilbake til min indre zen. Deretter begynte jeg tålmodig å lete etter løsninger i diverse hjelpeforum på nettet. Og der fant jeg selvsagt svarene jeg lette etter. 

For når Apple nyser,...

Som kollegaløs arbeidstaker på hjemmekontoret er faglig og sosialt påfyll viktig for meg. Derfor melder jeg meg på kurs så ofte jeg kan, og prioriterer interessante foredrag og debatter når jeg har anledning. Senest denne uken var jeg på et skrivekurs med Asgeir Olden i regi av NJ Frilans.

Rent teoretisk lærte jeg kanskje ikke så mye nytt. Jeg har hørt mye av det før. Men å få frisket opp kunnskapen, møte gode kolleger og se eksempler på tekster de har skrevet, er likevel verdifullt. Det gir meg påfyll og motivasjon til å fortsette, og gjør savnet etter «ekte» kolleger mindre.

Behovet for påfyll har jeg skrevet om i denne bloggen tidligere. Til sommeren feier jeg faktisk seks år som frilanser, og bloggen er like gammel. I løpet av disse årene har jeg lært mye. Jeg har gått på smeller, oppdaget nye muligheter,...

I løpet av mine 38 første år har jeg perfeksjonert kunsten å prokrastinere. Du kan gjerne si at du ikke aner hva ordet betyr, men jeg kan garantere at du ganske flink til det, du og.

Prokrastinere betyr kort fortalt å utsette. Ordet har sitt opphav i det latinske procastionatio, som ifølge Online Etymology Dictionary betyr å utsette til i morgen. For å grave enda dypere i ordet betydning kan det deles opp i pro-, som betyr «forover» og –crastinus, som betyr «tilhører morgendagen», som igjen er utledet av -cras, som betyr «i morgen».

Ifølge Wikipedia handler prokrastinering særlig om å utsette noe man har bestemt seg for å gjøre, selv om man vet at dette er uheldig. Dermed blir denne formen for utsettelsesadferd irrasjonell. Som årsak nevnes blant annet en svikt i selvreguleringen, som igjen...

Min største utfordring er å få ting gjort. Innimellom har jeg følelsen av å ha hundre oppgaver hengende over meg, totalt nedlesset, uten engang å vite hva jeg burde prioritere. Skal jeg skrive ut den nye reportasjen nå, eller bør jeg først sende avgårde fakturaen for den forrige saken jeg skrev? Skal jeg kontakte en potensielt ny oppdragsgiver og selge inn en idé, eller bør jeg få unna årsregnskapet først? Eller kanskje jeg bør gjøre noe helt annet? Vaske vinduer? Pusse sølvtøy? Rydde litt i fotoalbumet mitt?

 Jeg tror alle har den følelsen innimellom. Vi vet at det er tusen ting vi burde, kunne eller skulle gjøre. Men så ender vi opp med å gjøre noe helt annet. Kanskje vi bare slenger oss ned i sofaen og ser på litt day time soap opera i stedet. Det har i hvert fall jeg tatt meg i å gjøre noen ganger.