13. mars. Det er en merkedag. Det er nemlig den dagen jeg ble født, en vårdag i 1976. På denne dagen stopper jeg alltid opp, tenker gjennom året som har gått og året som ligger foran meg.

I år – 2017 – akkurat i dag – blir jeg faktisk ganske stolt når jeg ser tilbake på den reisen jeg har tilbakelagt det siste året. Jeg har våget å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Og jeg har i høyeste grad levd opp til mantraet jeg valgte for mitt neste tiår da jeg fylte 40 i fjor: «Å bjuda på!»

Det startet for alvor for ett år siden. Et par dager etter 40-årsdagen min la jeg ut en FB-post, der jeg fortalte om utfordringene jeg hadde slitt med hele livet, knyttet til overvekt.

Du kan lese hele posten her: https://www.facebook.com/irinalee/posts/10153868212656343

Her kommer jeg til mitt første poeng, om hva det siste året har lært meg:

Lesson #1: Vær bevisst på hvem du spør om råd! Hvis jeg hadde spurt bestevenninnene, kjæresten eller andre som kjenner meg godt, om jeg skulle poste dette på ...

Jeg starter aldri et nytt år med blanke ark. Med på kjøpet kommer nemlig et lass med forventninger og ønsker om alt jeg vil oppleve i de neste 12 månedene. Men først… først må det ryddes.

Like sikkert som at januar er begynnelsen på det nye året, betyr det også at det gamle nettopp er avsluttet. Og selv om nyttårsrakettene har sluknet for lenge siden, og siste rester av pinnekjøtt og ribbe er fortært, henger resten av fjoråret fortsatt igjen.

«Hva er tidsfristen for innlevering av fjorårets bilag?» spurte jeg regnskapsføreren min i en mail før helgen.

«Den genererte fristen ut fra oppdragsavtalen er 10. januar. Dette er litt i det korteste laget for de fleste. Men hadde vært flott om jeg har mottatt det innen slutten av januar», var svaret jeg fikk.

10. januar var bare noen få dager unna. «Ok. Jeg får gjøre det på lørdag», tenkte jeg. Det skjedde ikke. Jeg dro på ski i stedet. «Ok .Jeg får gjøre det på søndag», tenkte jeg. Det skjedde ikke. Søndagen ble fylt av alt som ikke har n...

Det aller beste med å være frilanser? Det er selvsagt friheten! Denne uken har jeg tatt med meg hjemmekontoret til Kapp Verde… 

Så tenker du kanskje: «Det verste med å være frilanser må være at du aldri har fri?» At jeg sitter og blogger midt i romjulen kan kanskje være et bevis på at du har rett. Bortsett fra at frilanshodet mitt fungerer ikke på den måten.

Jeg «jobber» fordi jeg har lyst. Jeg skriver fordi det føles meningsfylt. Jeg snakker med mennesker fordi jeg er nysgjerrig. Å være journalist er derfor den perfekte match for meg. Å være frilansjournalist er den ultimate drømmejobben, når jeg får jobbe, skrive og snakke med folk om det jeg selv brenner for.

2013: Et lite tilbakeblikk fra lanseringen høsten 2013, da Pax lanserte boken Shoppingfri i Oslo.

De siste månedene har jeg jobbet med mitt «nye» prosjekt. Eller – det er strengt tatt ikke helt nytt. Tvert i mot, det er trolig dette jeg har snakket mest om de siste fem årene av mitt liv – nemlig prosjekt shoppingfri.

Jeg er over gjennomsnittet glad i å lese om personlighetstyper, og alt som har med gründerskap og selvutvikling å gjøre. For meg henger disse tingene tett sammen. Som gründer og frilanser er jeg min egen virksomhet. Da er det umulig å utvikle bedriften uten samtidig å utvikle meg selv. Eller vice versa – i det jeg utvikler meg, må nødvendigvis måten jeg driver business på også endre seg.

^{MORO: Her forleden kjøpte jeg en selfiestang, som jeg trengte til en jobb, selvsagt. Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har hatt det så moro på hjemmekontoret…}

Jeg er over gjennomsnittet glad i å lese om personlighetstyper, og alt som har med gründerskap og selvutvikling å gjøre. For meg henger disse tingene tett sammen. Som gründer og frilanser er jeg min egen virksomhet. Da er det umulig å utvikle bedriften uten samtidig å utvikle meg selv. Eller vice versa – i det jeg utvikler meg, må nødvendigvis måten jeg driver business på også

Her forleden leste jeg en fascinerende artikkel på Link...

Noen ganger opplever jeg at kreativiteten flommer over. Det er som om tiden opphører, som om ideene bare strømmer på og løsningene på kompliserte problemer mirakuløst dukker opp.

^{«Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.» Fyller du din tid med du virkelig vil? Foto: Jannik Abel}

Den sterkeste opplevelsen kom da jeg startet for meg selv. Det var sommeren 2009. Noen måneder tidligere hadde jeg sagt opp en trygg og spennende stilling som journalist ved Bergens Tidendes oslokontor (BTO). Nå var hodet fylt av ideer om hva jeg ville gjøre som frilanser.

Først måtte jeg bare ordne noen praktiske «småting». Som å etablere et selskap i Brønnøysundregistrene. Få på plass en nettside. Skaffe regnskapsfører. Finne et fakturaprogram. Søke stipender. Kontakte et forlag. Med andre ord: Ganske omfattende oppgaver jeg overhodet ikke hadde erfaring med fra tidligere.

Listen over alt som måtte, burde, skulle gjøres var utømmelig. Så snart jeg hadde løst ett problem,...

Jeg digger å rydde! Eller la meg moderere dette utsagnet litt: Jeg digger å ha det ryddig.

For å kunne oppnå denne følelsen av ro og orden, kreves det en innsats. Det krever at jeg gjør en innsats. Alt annet enn egeninnsats er verdiløst, spør du meg. Å få noen andre til å rydde i sakene mine ville kanskje gjort omgivelsene oversiktlige og rene, men jeg tviler på at det ville gitt meg den roen jeg er på jakt etter. Hvis jeg ikke rydder selv, aner jeg jo ikke hvor noen ting ender opp. Det høres kaotisk og stressende ut.

De fleste steder lykkes jeg ganske greit. Best kontroll har jeg på hjemmekontoret. Spør meg om hvor jeg har OBOS-artikkelen om parsellhagene på Sørenga fra 2013, og jeg blar dem opp – både i trykket og elektronisk format (jada, jeg vet at samfunnet liksom er papirløst, men jeg nekter å gi opp mitt analoge arkiv). Eller hvor jeg har de første designskissene til boken om BAMA fra 2011? Nederste skuff i arkivskapet mitt. Selvangivelsen fra 2012? No problem. Lageret med T...

I løpet av det siste året har jeg intervjuet flere kule gründere. Senest i dag møtte jeg to kreative karer, som de siste årene har jobbet med et innovativ og genialt enkelt produkt. Dersom disse to for alvor slår gjennom, ville det bety store gevinster for samfunnet, og penger i kassen for de som står bak. (Ettersom artikkelen ikke er publisert ennå, kan jeg foreløpig ikke røpe hvilket selskap det her er snakk om…)

For tiden er gutta på investorjakt, og det er ingen enkel jobb. Å finne noen som er villige til å investere i det som kanskjekan bli en kommersiell suksess en gang i fremtiden er krevende. Første bud er å være tålmodig.

En gründers beste kapital er entusiasme, commitment og engasjement. Det er ingen investorer som er villig til å satse så mye som én krone, dersom de ikke har tro på personene bak produktet. En god idé er lite verdt hvis den ikke bæres frem av noen som viser nok gjennomføringsvilje til å komme helt i mål.

Gründerne jeg møtte i dag minnet meg om Bipper-grü...