Nedtellingen har startet for alvor. Om 25 timer og 8 minutter går startskuddet for Midnight Sun Marathon i Tromsø. Da skal jeg… lunte av gårde.

For det er visst noe av det viktigste. Å ikke åpne for hardt. Å ikke bli dratt med av den entusiastiske gruppen som halser av sted. Å være tålmodig.

^{MSM: Tromsø By Night. Natten før natten. Det er ett døgn igjen til startskuddet går for halvmaraton i årets Midnight Sun Marathon. Værmeldingen lover sol og 10 grader.}

Å ikke ane hva som venter meg er kanskje det som fascinerer meg mest med denne ventetiden. Det gjør informasjonsbehovet enormt. Jeg har lyst til å snakke med alle som har løpt et halvmaraton, tar gjerne imot tips fra folk jeg ikke kjenner, og leser publikasjoner og blogger jeg ikke har hørt om tidligere.

I forrige uke leste jeg for første gang magasinet av Runner’s World....

I seks måneder har jeg forberedt meg. Tatt ett skritt om gangen. Trosset motstand. Svettet, slitt og smilt. Nå står jeg snart på startstreken. Jeg er klar.

^{Faksimile: Midnight Sun Marathons nettside.}

På lørdag kommer alt til å handle om de 21,1 kilometerne som skiller meg fra målstreken for halvmaraton under årets Midnight Sun Marathon i Tromsø. Men jeg føler meg  faktisk som en vinner allerede, tre og et halvt døgn før startskuddet går. Hvordan er det mulig, tenker du kanskje, når jeg ikke har tatt det første skritt engang?

Jeg ser litt annerledes på det. Det er flere hundre kilometer siden jeg begynte. I desember i fjor bestemte jeg meg:

2015 skal bli året der jeg pusher meg selv litt lenger. Setter meg litt mer hårete mål. Lever ut de drømmene jeg så langt har overlatt til andre.

Det begynte som en vag idé, som en...

Så fikk jeg altså som fortjent. Å utsette oppgaver jeg burde, skulle, ville gjøre er å be om trøbbel. Det har jeg fått erfare igjen i dag.

I et halvt års tid har jeg tenkt på at jeg burde opprette en ny hjemmeside. Årsaken er at min gamle hjemmeside er snekret sammen programmet iWeb, som i gamle dager fulgte med som standard programvare på alle Mac-maskiner. Da jeg startet min frilansvirksomhet i 2009 valgte jeg derfor å snekre sammen min egen hjemmeside ved hjelp av iWeb – et program jeg for øvrig har vært veldig fornøyd med.

Problemet er at iWeb ikke lenger oppdateres og vedlikeholdes av Apple, og programmet følger heller ikke med nye maskiner. Min eneste «navlestreng» til min kjære baby – www.irinalee.no – har derfor vært min bærbare MacBook Pro fra 2009. Maskinen begynte å fuske for et halvt års tid siden, og...

Som kollegaløs arbeidstaker på hjemmekontoret er faglig og sosialt påfyll viktig for meg. Derfor melder jeg meg på kurs så ofte jeg kan, og prioriterer interessante foredrag og debatter når jeg har anledning. Senest denne uken var jeg på et skrivekurs med Asgeir Olden i regi av NJ Frilans.

Rent teoretisk lærte jeg kanskje ikke så mye nytt. Jeg har hørt mye av det før. Men å få frisket opp kunnskapen, møte gode kolleger og se eksempler på tekster de har skrevet, er likevel verdifullt. Det gir meg påfyll og motivasjon til å fortsette, og gjør savnet etter «ekte» kolleger mindre.

Behovet for påfyll har jeg skrevet om i denne bloggen tidligere. Til sommeren feier jeg faktisk seks år som frilanser, og bloggen er like gammel. I løpet av disse årene har jeg lært mye. Jeg har gått på smeller, oppdaget nye muligheter,...

Hva tror du er din aller viktigste verdi som frilanser? Arbeidserfaringen din? Ditt nettverk av gode kilder? Eller et stort hode proppfullt av gode ideer og kreative vinklinger?

Potensielle oppdragsgivere er selvsagt alltid på jakt etter erfarne, veletablerte og kreative frilansere når de skal sette ut nye oppdrag. Men viktigere enn alt dette – viktigere enn NOE ANNET – er at du som frilanser leverer saken din i tide.

Første bud er at deadline er hellig. Deadline skal holdes. Uansett. Alltid. Uten unntak. No excuses accepted.

Dette høres banalt ut. Å levere fra seg teksten i tide er så selvsagt at det burde være helt unødvendig å nevne det, tenker du kanskje det. Men etter nesten seks år som frilanser har jeg erfart det motsatte.

Det finnes frilansere som ikke har fått med seg første bud.
Det finnes frilansere som slurver, sløver, somler og sutrer.
Det finnes frilansere som dagen...

I løpet av mine 38 første år har jeg perfeksjonert kunsten å prokrastinere. Du kan gjerne si at du ikke aner hva ordet betyr, men jeg kan garantere at du ganske flink til det, du og.

Prokrastinere betyr kort fortalt å utsette. Ordet har sitt opphav i det latinske procastionatio, som ifølge Online Etymology Dictionary betyr å utsette til i morgen. For å grave enda dypere i ordet betydning kan det deles opp i pro-, som betyr «forover» og –crastinus, som betyr «tilhører morgendagen», som igjen er utledet av -cras, som betyr «i morgen».

Ifølge Wikipedia handler prokrastinering særlig om å utsette noe man har bestemt seg for å gjøre, selv om man vet at dette er uheldig. Dermed blir denne formen for utsettelsesadferd irrasjonell. Som årsak nevnes blant annet en svikt i selvreguleringen, som igjen...

Jeg har alltid vært flink pike. Fått til ting. Ordnet opp. Fikset selv. Jeg har stått på, jobbet hardt og oppnådd resultater. Likevel er det mange ting i livet mitt som har gått skeis. Jeg har gått skikkelig på trynet. Gang etter gang. På ulike steder, til ulike tider, med ulike personer.

For et par år siden bestemte jeg meg for å be om hjelp. Det satt langt inne. I mitt hode betyr «be om hjelp» nemlig det samme som at «jeg får ikke til» og «dette greier jeg ikke». Med andre ord; definisjonen på nederlag! For en sånn som meg skal få til selv, skal greie alt alene. Det har jeg alltid gjort.

Likevel kom jeg til et punkt der jeg skjønte at det var på tide å gjøre noe annerledes. Jeg var i et forhold som ikke fungerte spesielt bra, og noe måtte gjøres. Det er ingen hemmelighet at jeg har opplevd trøbbel på...

Jeg liker å vende blikket fremover, og fabulere over alt det fremtiden måtte bringe. Innimellom har jeg likevel lyst til å stoppe opp, og reflektere over alt fortiden har gitt meg. Det har jeg gjort i dag.

For ganske nøyaktig fem år siden var jeg mildt sagt redd og usikker. Jeg hadde gått gjennom et samlivsbrudd, og jeg hadde sagt opp jobben min og fått sluttpakke i Bergens Tidende for å bli frilanser på fulltid. Jeg hadde ingen anelse om hvordan fremtiden min ville bli, og visste knapt nok hvordan morgendagen så ut. Jeg hadde et ønske om å få det bedre, både på jobb og privat, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det. Det eneste jeg visste var at jeg ønsket noe annet det jeg hadde.

Innimellom frykten og usikkerheten kjente jeg på form for forventning. Jeg var nysgjerrig på hva som kom til å skje, og jeg kjente på oppdrift eller kraft....

Dette bildet er en faksimile av julekortet jeg sendte til mine samarbeidspartnere i desember 2013. Bildet – og dette blogginnlegget som er det første på et halvt år – illustrerer hvor hektisk jeg hadde det i 2013. Jeg har nemlig hatt veldig, veldig mye å gjøre i det siste. For en frilanser er det i utgangspunktet godt nytt.

I løpet av fjoråret fullførte jeg tre større bokprosjekter;«Shoppingfri», som skilder mitt år uten shopping, «Raus», som er en koke- og reportasjebok skrevet i samarbeid med Kirkens Bymisjon, og «Den rosa boken», som er en antologi om brystkreft, der jeg bidrar med et kapittel om min gode venninne Ingrid Wiggen, som døde av brystkreft i 2008. Alle inntekter fra boken går uavkortet til Kreftforeningen.

Utgivelsen av «Shoppingfri» utløste også en uventet stor medieinteresse. Mye tid har...

«Shoppingfri» har fått en fantatisk mottakelse etter at boken ble lansert for ti dager siden. Flere bloggere har skrevet pene ord om boken, blant andre journalist og mammablogger Susanne Kaluza:

«Jeg hadde sittet og plaget mannen min med å lese høyt hver gang jeg kom til et interessant avsnitt (og det var omtrent hvert femte minutt!) så når jeg klappet sammen boka etter å ha lest ned siste side, tok vi hverandre i hånden på at vi skulle ha kjøpestopp på impulskjøp på ubestemt tid.»

Les hele hennes innlegg her:
http://www.susannekaluza.com/?p=6911

Litteraturblogger Rose-Marie hadde egentlig ikke tenkt å lese Shoppingfri i det hele tatt. Men etter å ha hørt min presentasjon på Pax’ pressekonferanse om høsten bøker 21. august 2013, bestemte hun seg for å gi den en sjans.

«Så snart jeg begynte å lese i...