Har du tenkt på at dagens «krise» vil gi opphav til ideer, vitenskapelige gjennombrudd og nye måter å jobbe på?

Som historien har vist oss, gang på gang. Finanskrisen. 9/11. Og dotcom i Y2K.

I disse dager er det altså 11 år og 3 måneder siden jeg sa opp min faste, trygge stilling som økonomijournalist og politisk reporter ved Bergens Tidendes oslokontor (BTO).

Stillingen var «drømmejobben» for en skrivende og samfunnsengasjert journalist som meg. Utstasjonert i hovedstaden og tett på det viktigste i verden. Som rentemøter, statsbudsjett og boligpriser. Iblandet personangrep, skittentøyvask og maktspill. «Valla vs. Yssen» er ett stikkord, «Røkke vs. Brustad» et annet.

Når det smalt i verden rykket jeg ut...

Har du noen gang vurdert å si opp jobben din? Eller har du noen gang sagt opp en jobb? Det har jeg. Flere ganger. Av og til var valget vært enkelt. Andre ganger vanskelig.

Jeg kom til å tenke på de mange for-og-imot-diskusjonene jeg har hatt med meg selv, da jeg leste nyheten om at TVNorge-sjefen går på dagen i VG. Han ville ikke utdype avgjørelsen, bortsett fra å opplyse om at han og sjefene hans var uenige om veien videre.

Første gang jeg trakk den konklusjonen var våren 2001. Noen måneder tidligere var jeg blitt ansatt som vaktsjef i TV 2 Interaktiv. Jeg var 25 år gammel. Det var min første ordentlige lederjobb.

Dette var altså tidlig på 2000-tallet. Dot.com-boblen hadde sprukket. Kravene til inntjening ble skjerpet. Mange gode forslag til hvordan mediebedriftene skulle tjene penger dukket opp. Mange av disse forslagene viste seg å...

Søndag 1. januar snublet jeg over dette sitatet: «Do one thing every day that scares you.» Gjør en ting hver dag som du synes er skummelt. «Det vil jeg prøve i 2017», tenkte jeg.

Neste dag omsatte jeg inspirasjon til handling. Jeg fant noe som var skummelt. Veldig skummelt. Og så hoppet jeg. Helt seriøst. Jeg hoppet, rett ut i det. Tok et skritt ut i løse luften, uten å vite hvordan jeg kom til å lande.

Den dagen var jeg i svømmehallen sammen med jentene mine. Jeg spurte om de trodde at jeg kom til å tørre å hoppe fra 5-metern. De var litt tvilende. Ikke så rart, kanskje. I løpet av mine ni år som mor har jeg tilbragt mange timer i basseng. På Frognerbadet. Tøyenbadet. Drammensbadet. Hundsund. Risenga. Det har sikkert blitt mer enn 100 besøk. I løpet av alle disse årene har...

Det aller beste med å være frilanser? Det er selvsagt friheten! Denne uken har jeg tatt med meg hjemmekontoret til Kapp Verde… 

Så tenker du kanskje: «Det verste med å være frilanser må være at du aldri har fri?» At jeg sitter og blogger midt i romjulen kan kanskje være et bevis på at du har rett. Bortsett fra at frilanshodet mitt fungerer ikke på den måten.

Jeg «jobber» fordi jeg har lyst. Jeg skriver fordi det føles meningsfylt. Jeg snakker med mennesker fordi jeg er nysgjerrig. Å være journalist er derfor den perfekte match for meg. Å være frilansjournalist er den ultimate drømmejobben, når jeg får jobbe, skrive og snakke med folk om det jeg selv brenner for.

2013: Et lite tilbakeblikk fra lanseringen høsten 2013, da Pax lanserte boken Shoppingfri i Oslo.

De siste månedene har jeg ...

Nedtellingen har startet for alvor. Om 25 timer og 8 minutter går startskuddet for Midnight Sun Marathon i Tromsø. Da skal jeg… lunte av gårde.

For det er visst noe av det viktigste. Å ikke åpne for hardt. Å ikke bli dratt med av den entusiastiske gruppen som halser av sted. Å være tålmodig.

^{MSM: Tromsø By Night. Natten før natten. Det er ett døgn igjen til startskuddet går for halvmaraton i årets Midnight Sun Marathon. Værmeldingen lover sol og 10 grader.}

Å ikke ane hva som venter meg er kanskje det som fascinerer meg mest med denne ventetiden. Det gjør informasjonsbehovet enormt. Jeg har lyst til å snakke med alle som har løpt et halvmaraton, tar gjerne imot tips fra folk jeg ikke kjenner, og leser publikasjoner og blogger jeg ikke har hørt om tidligere.

I forrige uke leste jeg for første gang magasinet av Runner’s World....

I seks måneder har jeg forberedt meg. Tatt ett skritt om gangen. Trosset motstand. Svettet, slitt og smilt. Nå står jeg snart på startstreken. Jeg er klar.

^{Faksimile: Midnight Sun Marathons nettside.}

På lørdag kommer alt til å handle om de 21,1 kilometerne som skiller meg fra målstreken for halvmaraton under årets Midnight Sun Marathon i Tromsø. Men jeg føler meg  faktisk som en vinner allerede, tre og et halvt døgn før startskuddet går. Hvordan er det mulig, tenker du kanskje, når jeg ikke har tatt det første skritt engang?

Jeg ser litt annerledes på det. Det er flere hundre kilometer siden jeg begynte. I desember i fjor bestemte jeg meg:

2015 skal bli året der jeg pusher meg selv litt lenger. Setter meg litt mer hårete mål. Lever ut de drømmene jeg så langt har overlatt til andre.

Det begynte som en vag idé, som en...

«Det finnes ingen grenser. Bare muligheter…»
Gammelt jungelord

Som frilanser har jeg gjort det til mitt mantra å omfavne alle morsomme muligheter som dukker opp. Samtidig er jeg så privilegert at jeg kan velge å skrive saker og lage journalistikk på teamer som engasjerer, inspirerer og interesserer meg. Frilansvirksomhet er med andre ord et fantastisk utgangspunkt for å kombinere «business and pleasure».

I juni oppfylte jeg drømmen om å gå over Besseggen. Med på turen var søstrene Bergdis og Rebekka Joelsdottir. Ettersom vi hadde lagt turen utenom høysesong, fikk vi høyfjellet nærmest for oss selv. Ganske utrolig, ettersom dette er Jotunheimens desidert mest trafikerte løyper.

Besseggen er et godt eksempel på hvor givende det kan være å følge en opptråkket sti. Den er godt merket hele veien, med Turistforeningens rødmalte...

Som frilanser med hjemmekontor jobber jeg mye alene. Jeg har ikke et pulserende, hektisk redaksjonsmiljø som venter på meg hver morgen, eller kreative kolleger som kommer med daglige doser kloke innspill og kløktig kritikk. I min solotilværelse er det derfor opptil meg selv hvordan jeg velger å få input og faglig påfyll.

Min erfaring så langt: Påfyll kan man få hver dag, hele tiden. Men det er lett å forveksle faglig påfyll med sosialt kos. Å sitte på kafé med en god kamerat eller en skravlesjuk venninne, er i utgangspunktet ikke påfyll av kreativitet, selv om det alltids kan dukke opp idé til en god sak i løpet av slike kaffeslabberas. Nei, for at det skal kunne kvalifisere som faglig påfyll må terskelen heves en smule. Dersom man gjør  eller leser noe, eller snakker med noen, som får deg til å tenke en fersk og utenkt...