I morgen er det fem år siden Ingrid døde. Min gode, umistelige venninne, Ingrid Laila Wiggen. Noen dager tidligere hadde hun rundet 34 år. Den siste bursdagen, 25. mars 2008, ble ikke slik hun hadde planlagt den. Hun hadde invitert gode venner til en helt spesiell restaurantopplevelse i Bergen sentrum. I stedet ble det vi som kom opp på sykehuset til henne, og ga våre små bidrag for at dagen hennes kunne bli litt lysere, litt lettere, litt mer sprudlene. Slik hun likte det.

Det ble en liten feiring inni alt det triste. Omgitt av sykehuspersonell, intravenøse drypp og alvor. Alt det som ikke hører med i feiringen av et menneske, som skulle vært midt i livet. Det ble en minnerik bursdag likevel, midt i den brutale virkeligheten.

Mandag 31. mars 2008 ble siste punktum satt i eventyret om Ingrid. Eller det var ikke et punktum. Det var et utropstegn for et helt liv. Proppet til randen av oppleveler. På godt og vondt.

Like...

I januar 2012 ble jeg med på noe, som skulle vise seg å forandre livet mitt. Det er ikke ofte man opplever slike vendepunkt, men januarkvelden på Lorry sammen med mine gode venninner Ida og Charlotte ble et slikt øyeblikk…

^{BACKSTAGE: God stemming på Green Room hos NRK Førkveld i Bergen sammen med Linda Børnes, 19. november 2012.}

Det begynte med at Ida fortalte at hun hadde valgt å ta et år uten shopping. Jeg syntes det hørtes helt vilt og totalt urealistisk ut. Charlotte var av samme oppfatning. Hvordan i all verdens navn skulle hun klare å gjennomføre ett helt år uten å kjøpe noenting?

Mot alle odds skjedde det noe med oss i løpet av den kvelden. Jo mer vi snakket om det, desto mer forlokkende hørtes det ut. Tenk så deilig å slippe å stappe enda mer inn i skapene, som var smekkfulle fra før. Tenk så god samvittighet vi ville få....