I løpet av mine 38 første år har jeg perfeksjonert kunsten å prokrastinere. Du kan gjerne si at du ikke aner hva ordet betyr, men jeg kan garantere at du ganske flink til det, du og.

Prokrastinere betyr kort fortalt å utsette. Ordet har sitt opphav i det latinske procastionatio, som ifølge Online Etymology Dictionary betyr å utsette til i morgen. For å grave enda dypere i ordet betydning kan det deles opp i pro-, som betyr «forover» og –crastinus, som betyr «tilhører morgendagen», som igjen er utledet av -cras, som betyr «i morgen».

Ifølge Wikipedia handler prokrastinering særlig om å utsette noe man har bestemt seg for å gjøre, selv om man vet at dette er uheldig. Dermed blir denne formen for utsettelsesadferd irrasjonell. Som årsak nevnes blant annet en svikt i selvreguleringen, som igjen...

Jeg har alltid vært flink pike. Fått til ting. Ordnet opp. Fikset selv. Jeg har stått på, jobbet hardt og oppnådd resultater. Likevel er det mange ting i livet mitt som har gått skeis. Jeg har gått skikkelig på trynet. Gang etter gang. På ulike steder, til ulike tider, med ulike personer.

For et par år siden bestemte jeg meg for å be om hjelp. Det satt langt inne. I mitt hode betyr «be om hjelp» nemlig det samme som at «jeg får ikke til» og «dette greier jeg ikke». Med andre ord; definisjonen på nederlag! For en sånn som meg skal få til selv, skal greie alt alene. Det har jeg alltid gjort.

Likevel kom jeg til et punkt der jeg skjønte at det var på tide å gjøre noe annerledes. Jeg var i et forhold som ikke fungerte spesielt bra, og noe måtte gjøres. Det er ingen hemmelighet at jeg har opplevd trøbbel på...

Jeg liker å vende blikket fremover, og fabulere over alt det fremtiden måtte bringe. Innimellom har jeg likevel lyst til å stoppe opp, og reflektere over alt fortiden har gitt meg. Det har jeg gjort i dag.

For ganske nøyaktig fem år siden var jeg mildt sagt redd og usikker. Jeg hadde gått gjennom et samlivsbrudd, og jeg hadde sagt opp jobben min og fått sluttpakke i Bergens Tidende for å bli frilanser på fulltid. Jeg hadde ingen anelse om hvordan fremtiden min ville bli, og visste knapt nok hvordan morgendagen så ut. Jeg hadde et ønske om å få det bedre, både på jobb og privat, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det. Det eneste jeg visste var at jeg ønsket noe annet det jeg hadde.

Innimellom frykten og usikkerheten kjente jeg på form for forventning. Jeg var nysgjerrig på hva som kom til å skje, og jeg kjente på oppdrift eller kraft....

Dette bildet er en faksimile av julekortet jeg sendte til mine samarbeidspartnere i desember 2013. Bildet – og dette blogginnlegget som er det første på et halvt år – illustrerer hvor hektisk jeg hadde det i 2013. Jeg har nemlig hatt veldig, veldig mye å gjøre i det siste. For en frilanser er det i utgangspunktet godt nytt.

I løpet av fjoråret fullførte jeg tre større bokprosjekter;«Shoppingfri», som skilder mitt år uten shopping, «Raus», som er en koke- og reportasjebok skrevet i samarbeid med Kirkens Bymisjon, og «Den rosa boken», som er en antologi om brystkreft, der jeg bidrar med et kapittel om min gode venninne Ingrid Wiggen, som døde av brystkreft i 2008. Alle inntekter fra boken går uavkortet til Kreftforeningen.

Utgivelsen av «Shoppingfri» utløste også en uventet stor medieinteresse. Mye tid har...