I seks måneder har jeg forberedt meg. Tatt ett skritt om gangen. Trosset motstand. Svettet, slitt og smilt. Nå står jeg snart på startstreken. Jeg er klar.

^{Faksimile: Midnight Sun Marathons nettside.}

På lørdag kommer alt til å handle om de 21,1 kilometerne som skiller meg fra målstreken for halvmaraton under årets Midnight Sun Marathon i Tromsø. Men jeg føler meg  faktisk som en vinner allerede, tre og et halvt døgn før startskuddet går. Hvordan er det mulig, tenker du kanskje, når jeg ikke har tatt det første skritt engang?

Jeg ser litt annerledes på det. Det er flere hundre kilometer siden jeg begynte. I desember i fjor bestemte jeg meg:

2015 skal bli året der jeg pusher meg selv litt lenger. Setter meg litt mer hårete mål. Lever ut de drømmene jeg så langt har overlatt til andre.

Det begynte som en vag idé, som en...

Jeg har alltid vært flink pike. Fått til ting. Ordnet opp. Fikset selv. Jeg har stått på, jobbet hardt og oppnådd resultater. Likevel er det mange ting i livet mitt som har gått skeis. Jeg har gått skikkelig på trynet. Gang etter gang. På ulike steder, til ulike tider, med ulike personer.

For et par år siden bestemte jeg meg for å be om hjelp. Det satt langt inne. I mitt hode betyr «be om hjelp» nemlig det samme som at «jeg får ikke til» og «dette greier jeg ikke». Med andre ord; definisjonen på nederlag! For en sånn som meg skal få til selv, skal greie alt alene. Det har jeg alltid gjort.

Likevel kom jeg til et punkt der jeg skjønte at det var på tide å gjøre noe annerledes. Jeg var i et forhold som ikke fungerte spesielt bra, og noe måtte gjøres. Det er ingen hemmelighet at jeg har opplevd trøbbel på...

Dette bildet er en faksimile av julekortet jeg sendte til mine samarbeidspartnere i desember 2013. Bildet – og dette blogginnlegget som er det første på et halvt år – illustrerer hvor hektisk jeg hadde det i 2013. Jeg har nemlig hatt veldig, veldig mye å gjøre i det siste. For en frilanser er det i utgangspunktet godt nytt.

I løpet av fjoråret fullførte jeg tre større bokprosjekter;«Shoppingfri», som skilder mitt år uten shopping, «Raus», som er en koke- og reportasjebok skrevet i samarbeid med Kirkens Bymisjon, og «Den rosa boken», som er en antologi om brystkreft, der jeg bidrar med et kapittel om min gode venninne Ingrid Wiggen, som døde av brystkreft i 2008. Alle inntekter fra boken går uavkortet til Kreftforeningen.

Utgivelsen av «Shoppingfri» utløste også en uventet stor medieinteresse. Mye tid har...

Tidligere denne uken deltok jeg på «Startknappen», en konferanse i regi av damebladet Henne. Konferansen retter seg mot kvinnelige gründere, eller som drømmer om å bli det. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg meldte meg på – kall det gjerne et innfall.

Når dagen endelig kom, og jeg entret Latter-lokalene på Aker Brygge uten å kjenne noen andre, stilte jeg meg igjen spørsmålet: Hva gjør jeg egentlig her?

Etter å ha forsynt meg med besk konferanskaffe og lunken farris, satte jeg meg på bakerste rad, og skuet litt halvkritisk utover forsamlingen. Salen var fylt av 99 prosent kvinner. Foruten lydteknikerne, var det knapt andre menn i salen.

De aller fleste damene kom enten parvis eller sammen i hele venninneflokker. De fleste tipper jeg var i 30- og 40-årene Overraskende mange hadde virkelig pyntet seg for anledningen, med høye hæler, paljetter og innsvingede drakter....