Som kollegaløs arbeidstaker på hjemmekontoret er faglig og sosialt påfyll viktig for meg. Derfor melder jeg meg på kurs så ofte jeg kan, og prioriterer interessante foredrag og debatter når jeg har anledning. Senest denne uken var jeg på et skrivekurs med Asgeir Olden i regi av NJ Frilans.

Rent teoretisk lærte jeg kanskje ikke så mye nytt. Jeg har hørt mye av det før. Men å få frisket opp kunnskapen, møte gode kolleger og se eksempler på tekster de har skrevet, er likevel verdifullt. Det gir meg påfyll og motivasjon til å fortsette, og gjør savnet etter «ekte» kolleger mindre.

Behovet for påfyll har jeg skrevet om i denne bloggen tidligere. Til sommeren feier jeg faktisk seks år som frilanser, og bloggen er like gammel. I løpet av disse årene har jeg lært mye. Jeg har gått på smeller, oppdaget nye muligheter,...

Jeg har alltid vært flink pike. Fått til ting. Ordnet opp. Fikset selv. Jeg har stått på, jobbet hardt og oppnådd resultater. Likevel er det mange ting i livet mitt som har gått skeis. Jeg har gått skikkelig på trynet. Gang etter gang. På ulike steder, til ulike tider, med ulike personer.

For et par år siden bestemte jeg meg for å be om hjelp. Det satt langt inne. I mitt hode betyr «be om hjelp» nemlig det samme som at «jeg får ikke til» og «dette greier jeg ikke». Med andre ord; definisjonen på nederlag! For en sånn som meg skal få til selv, skal greie alt alene. Det har jeg alltid gjort.

Likevel kom jeg til et punkt der jeg skjønte at det var på tide å gjøre noe annerledes. Jeg var i et forhold som ikke fungerte spesielt bra, og noe måtte gjøres. Det er ingen hemmelighet at jeg har opplevd trøbbel på...

Jeg liker å vende blikket fremover, og fabulere over alt det fremtiden måtte bringe. Innimellom har jeg likevel lyst til å stoppe opp, og reflektere over alt fortiden har gitt meg. Det har jeg gjort i dag.

For ganske nøyaktig fem år siden var jeg mildt sagt redd og usikker. Jeg hadde gått gjennom et samlivsbrudd, og jeg hadde sagt opp jobben min og fått sluttpakke i Bergens Tidende for å bli frilanser på fulltid. Jeg hadde ingen anelse om hvordan fremtiden min ville bli, og visste knapt nok hvordan morgendagen så ut. Jeg hadde et ønske om å få det bedre, både på jobb og privat, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle få det. Det eneste jeg visste var at jeg ønsket noe annet det jeg hadde.

Innimellom frykten og usikkerheten kjente jeg på form for forventning. Jeg var nysgjerrig på hva som kom til å skje, og jeg kjente på oppdrift eller kraft....

I morgen er det fem år siden Ingrid døde. Min gode, umistelige venninne, Ingrid Laila Wiggen. Noen dager tidligere hadde hun rundet 34 år. Den siste bursdagen, 25. mars 2008, ble ikke slik hun hadde planlagt den. Hun hadde invitert gode venner til en helt spesiell restaurantopplevelse i Bergen sentrum. I stedet ble det vi som kom opp på sykehuset til henne, og ga våre små bidrag for at dagen hennes kunne bli litt lysere, litt lettere, litt mer sprudlene. Slik hun likte det.

Det ble en liten feiring inni alt det triste. Omgitt av sykehuspersonell, intravenøse drypp og alvor. Alt det som ikke hører med i feiringen av et menneske, som skulle vært midt i livet. Det ble en minnerik bursdag likevel, midt i den brutale virkeligheten.

Mandag 31. mars 2008 ble siste punktum satt i eventyret om Ingrid. Eller det var ikke et punktum. Det var et utropstegn for et helt liv. Proppet til randen av oppleveler. På godt og vondt.

Like...

Min største utfordring er å få ting gjort. Innimellom har jeg følelsen av å ha hundre oppgaver hengende over meg, totalt nedlesset, uten engang å vite hva jeg burde prioritere. Skal jeg skrive ut den nye reportasjen nå, eller bør jeg først sende avgårde fakturaen for den forrige saken jeg skrev? Skal jeg kontakte en potensielt ny oppdragsgiver og selge inn en idé, eller bør jeg få unna årsregnskapet først? Eller kanskje jeg bør gjøre noe helt annet? Vaske vinduer? Pusse sølvtøy? Rydde litt i fotoalbumet mitt?

 Jeg tror alle har den følelsen innimellom. Vi vet at det er tusen ting vi burde, kunne eller skulle gjøre. Men så ender vi opp med å gjøre noe helt annet. Kanskje vi bare slenger oss ned i sofaen og ser på litt day time soap opera i stedet. Det har i hvert fall jeg tatt meg i å gjøre noen ganger.

Noen drømmer ruger man på i evigheter før man tør å sette dem ut i livet. Min drøm var å gi ut en bok på eget forlag. Jeg har forsøkt før, men gitt opp eller hoppet av og valgt en «tryggere» løsning i siste liten. Nå har jeg endelig turt å ta steget helt ut: Jeg er stolt av å kunne meddele at mitt eget forlag, Skriptor, nå er en realitet.

Første skritt i forlagsprosessen tok jeg i fjor sommer, da jeg ble spurt om å skrive bedriftshistorien til bergensbedriften ARKA. I stedet for å lage boken i samarbeid med et etablert forlag, valgte jeg å ta på meg forlagsjobben selv. Det vil si å ta hånd om hele prosessen, fra ideen blir unnfanget, til inngåelse av konktrakter, innhenting av anbud fra designere, fotografer og trykkerier, skrive all tekst, finne frem til og inngå avtale med språkvaskere, lære om ulike...

Et av høydepunktene denne våren var utgivelsen av boken «Villa Malla», som jeg har skrevet sammen med min kjære søster, Sonja Lee. Med på teamet var også designer Therese Jacobsen og fotograf Morten Brun, som vi har samarbeidet med på flere bokprosjekter tidligere. Boken er utgitt på Aschehoug forlag, og har fått mye positiv omtale i ulike medier.

Foto: Morten Brun

Juniutgaven av magasinet Tara Smak har en lengre reportasje om Villa Malla. Magasinet er i salg nå. Flere bloggere har også skrevet mye pent om boken. En av dem er Helle Øder Valebrokk, som omtaler seg selv som ivrig hobbykokk. Her kan du lese hennes blogginnlegg, «Vidunderlige Villa Malla».Signe Schineller har skrevet om bokutgivelsen i bloggen re:signert. Les innlegget «Eventyrlig Villa Malla-bok i boks!».

Da vi jobbet med boken var idéen å å gi leseren en følelse av...