Fremtiden er todimensjonal

I går var jeg invitert til å være foredragsholder under Noroff medieseminar 2011. Flere hundre elever i 10. og 1. klasse deltok, og fylte en hel kinosal på Eldorado kino. Temaet for årets seminar var mediepåvirkning, og jeg snakket om mine egne erfaringer som journalist og mitt yndlingstema: betydning av kildekritikk. Det var gøy å møte en så engasjert og interssert gjeng!

Jeg fikk også gleden av å møte og høre på et par av de andre foredragsholderne. Det var spesielt interessant å høre kommuniksjonsrådgiver Øyvind Solstads i Carat Interactiv forelese om sosiale medier. Mye av dette var kanskje gammelt nytt for 15- og 16-åringene i salen, men for en 1976-årgang som meg, var det mye nytt.

For første gang hørte jeg blant annet om QR-koding! Bildet øverst i dette innlegget er eksempel på en slik kode, en todimensjonal barkode som opprinnelig ble funnet opp i Japan i 1994. For å kunne lese eller dekryptere koden trenger man en smart phone, for eksempel en iPhone eller en HTC. En del telefoner kommer med QR-lesere ferdig installert, hvis ikke er det mulig å laste ned en gratis app som gjør jobben. Med en QR-leser installert på telefonen, kan man dekrypterte koden, som kan inneholde en tekst, en URL eller annen type data.

«Hva er hensikten?», tenker du kanskje. Det er egentlig ingen grenser for hvem eller hvordan QR-koder kan brukes. Man kan si at disse kodene tetter gapet mellom online- og offline- kommunikasjon. Kodene kan trykkes på papir, t-skjorter, reklamepostere eller postes som elektroniske bilder på nett.

Kodene er allerede blitt benyttet i reklamekampanjer, konkurranser og infokampanjer med stor suksess. Og det morsomte av alt er at det er superenkelt for alle å lage sin egen QR-kode. Det er gratis, og oppskriften finner du her!

Forresten, har du knukket koden øverst i dette innlegget?