• Stillhetens stemme

    Det var det døgnet jeg var helt stille. Jeg sa ikke ett ord. Leste ikke en setning. Klikket ikke på en eneste link. Det var da det skjedde. Først da jeg logget av, var jeg i stand til å koble meg på. I fravær av ytre forstyrrelser, hørte jeg plutselig min indre stemme. Klar og tydelig.

    I mars i år begynte jeg på yogalærerutdanningen i regi av Oslo Yoga. Kurset varer i 300 timer og går over ni måneder. Kanskje er det ingen tilfeldighet at denne reisen er like langt som et svangerskap. For det føles som om jeg går svanger med en ny versjon av meg selv, nå som jeg er halvveis.

    For noen dager siden kom jeg tilbake fra en ukelang yogaretreat i Värmland. Sammen med resten av YTT 2017-kullet tilbragte jeg syv dager på Mariagården. 20 kvinner fra midt i 20-årene til nærmere 60, dypt inne i de svenske skoger. En frodig bukett av kloke kvinner. Noen høylytte og smarte, andre lavmælte og kloke.

    For min del ble det en annerledes start på ferien. Det var som om jeg bråbremset inn i sommeren, etter en ellevill innspurt i slutten av juni, med nyhetsbrev, tre blogger, fire nettsider, ett kurs, to barnebursdager, klesvask og fire avslutninger som måtte koordineres.

    Da vi ankom Mariagården 1. juli senket hvilepulsen seg. Kristian og Pia har bygget opp en oase for sjelefred i den gamle skolebygningen.

    Sjelden har jeg følt meg så hjemme på et fremmed sted. Det var som å bli invitert inn i en parallell virkelighet, fylt av ro og tilstedeværelse.

    Vi spiste markobiotisk mat, drakk brenneslete og sov på sovesal. På timeplanen sto teori og praksis, inkludert daglige økter med yoga, meditasjon og avspenning. Før middag gikk vi turer ned til det ferske vannet. Bjørkestammene skinte i lyse sommerkvelder. Kleggen klenget. Jeg klødde meg på leggen, nappet til meg et strå langs landeveien og nøt lukten av skandinavisk sommer.

    Så kom stillheten. Ja, vi var blitt advart. Noen uker i forveien hadde vi fått vite at vi i løpet av retreaten skulle ha en «stilledag». Nå var stillhetens timer kommet. Først nå fikk vi vite hva som faktisk ventet oss.

    Mobiltelefonene våre ble samlet inn kvelden i forveien. Det neste døgnet skulle vi ikke snakke sammen. Ikke bare det. Vi skulle ikke kommunisere. Det vil si at vi heller ikke skulle se på eller anerkjenne hverandre, gjennom blikk, smil eller berøring. Å skrive, lese eller tegne var heller ikke tillatt, bortsett fra i noen korte sekvenser i løpet av dagen.

    Øvelsen gikk ut på å holde fokus på oss selv. Vende blikket innover. Kjenne etter. Være tilstede. Observere.

    Jeg visste ikke hva jeg skulle forberede meg på. Og resultatet ble som forventet: Noe helt annet enn alle de andre dagene jeg har hatt så langt, i løpet av mine 41 ½ år.

    Morgenen gikk greit. Rutiner med dusj, frokost og tannpuss la beslag på det meste av tankevirksomheten. Utover formiddagen ble det verre. Ensomheten boble opp. Jeg kjente tilløp til panikk. Den øredøvende tausheten virket truende.

    Hvilken rolle skal jeg innta i dette ukjente landskapet?

    Fellesskapet med de andre kvinnene i huset, som frem til nå hadde vært som et varmt pledd, føltes mer og mer klaustrofobisk. Det var uutholdelig å ikke søke kontakt. Det føltes naturstridig å sitte side om side ved matbordet uten å snakke. Mitt ekstroverte jeg var fanget i fengsel av taushet.

    I fravær av lyd og latter fikk jeg kontakt med tanker og følelser jeg sjelden berører. Hva er jeg hvis jeg ikke kan snakke, skrive eller uttrykke meg? Hvem er jeg hvis jeg ikke blir sett eller hørt? Hvilken verdi har jeg hvis jeg ikke blir anerkjent?

    Tankene slo seg ned i kroppen og forplantet seg til et fysisk ubehag. En formiddagsøkt med yoga og meditasjon hjalp egentlig ikke. Jeg måtte komme meg unna. Bort fra de andre.

    Det ble starten på en lang vandring. Vekk fra fellesskapet på Mariagården og inn i meg selv. I starten var skrittene hektiske, blikket sammenbitt. Jeg visste ikke hvor jeg skulle, men strenet videre, i full fart. Jeg ville bare bort, komme meg unna.

    Solen skinte. Kroppen ble varm. Etter hvert var det som om noe åpnet seg. Jeg kjente pusten i brystkassen og oppdaget at jeg kunne senke tempoet.

    Øynene myknet. Det var som om jeg oppdaget omgivelsene på nytt. Grusen, gresset, det grønne og det blå. Skrittene sakket og jeg fløt videre, gjennom åkeren og inn i dype skoger, forbi rødmalte stugor og gjengrodde stier.

    Var det en skygge? Jeg stoppet og så opp. I samme øyeblikk brettet en enorm skapning ut vingene sine og seilte forbi tretoppene. Det var et majestetisk skue. Kan det ha vært en ørn?

    Ikke spør hvor lenge det varte. Fem sekunder. Et halvt minutt. Jeg vet ikke. Jeg ble stående og stirre opp i det blå. Andektig. Takknemlig. Dette var stort. Dette var noe annet. En sjelden gave.

    Det var som om den stillferdige styrken fra den fremmede fuglen sank inni meg. En ny tanke åpnet seg: Det mektige rovdyret var ikke avhengig av mitt blikk for å kjenne sin verdi og sine ferdigheter. Kunne jeg gi meg selv den samme tilliten, her jeg sto, godt plantet med begge beina på den svenske skogsveien?

    Det var som om jeg brettet meg ut. Neste skritt, tilbake til Mariagården, var fylt med letthet, selvtillit og tro. Jeg fløy. Og i løpet av ettermiddagen var det som om jeg landet i meg selv.

    Jeg sovnet klokken 21 den kvelden. Helt utmattet av de utfordrende, mektige og stillferdige opplevelsene. Neste morgen våknet jeg klokken 05. Uthvilt. Våken og klar. «God morgen!» utbrøt jeg da jeg møtte Kathrine på vei til badet. Det var deilig å slippe løs stemmen igjen. Befriende! Jeg kommer helt sikkert til å utforske stillheten igjen, men jeg blir nok aldri lydløs.

    Så hva sitter jeg igjen med, en liten uke senere? Det er som om stillheten, tilstedeværelsen og naturen har gitt meg ny innsikt, som jeg ikke kunne ha lest eller diskutert meg frem til:

    Jeg ser meg selv. Jeg hører meg selv. Jeg er. Her og nå.

    Det er sant. Jeg er sann. Sat nam.

    «When I let go of what I am, I become what I might be. When I let go of what I have, I receive what I need.»
    The Tao of Leadership

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *