• Når er det riktig å si opp?

    Har du noen gang vurdert å si opp jobben din? Eller har du noen gang sagt opp en jobb? Det har jeg. Flere ganger. Av og til var valget vært enkelt. Andre ganger vanskelig.

    Jeg kom til å tenke på de mange for-og-imot-diskusjonene jeg har hatt med meg selv, da jeg leste nyheten om at TVNorge-sjefen går på dagen i VG. Han ville ikke utdype avgjørelsen, bortsett fra å opplyse om at han og sjefene hans var uenige om veien videre.

    Første gang jeg trakk den konklusjonen var våren 2001. Noen måneder tidligere var jeg blitt ansatt som vaktsjef i TV 2 Interaktiv. Jeg var 25 år gammel. Det var min første ordentlige lederjobb.

    Dette var altså tidlig på 2000-tallet. Dot.com-boblen hadde sprukket. Kravene til inntjening ble skjerpet. Mange gode forslag til hvordan mediebedriftene skulle tjene penger dukket opp. Mange av disse forslagene viste seg å ikke være fullt så gode likevel. Noen av forslagene brøt faktisk tvert med det som inntil da hadde vært regnet som «god presseskikk».

    Som vaktsjef måtte jeg tenke meg om. Jeg måtte tenke meg godt om. Var ledelsens forslag til «ny strategi» noe jeg kunne stille meg bak og stå inne for? Valget var ikke enkelt. Jeg var nyutdannet og hadde landet det jeg trodde var drømmejobben. En jobb som kunne være neste skritt på en mulig karriere i TV 2.

    Samtidig føltes det helt feil å skulle fortsette.

    I mine øyne brøt ledelsens forslag med grunnleggende krav til fri og uavhengig journalistikk, noe jeg ikke følte meg komfortabel med.

    Nå skal det sies at det TV2 Interaktiv la opp til den gang, blir barnemat i forhold til alt det som florerer av «content marketing» og «strategisk samarbeid» i norske mediehus i dag. På mange måter kan man derfor si at TV2 Interaktiv bare var tidlig ute med å tenke «kreativt».

    Uansett – etter søvnløse netter og mange lange samtaler med venner og familie – hvorav halvparten mente at jeg burde si opp og den andre halvparten mente det motsatte – valgte jeg til slutt å lytte til én eneste person: Meg selv.

    Dypt inne i meg visste jeg at det ville være galt å fortsette i jobben. Magefølelsen var klokkeklar. De kravene som ble stilt til min stilling stred mot det jeg trodde på, det jeg hadde utdannet meg til og det som ga meg glede. Dermed var valget tatt. Rett før påske 2001 leverte jeg inn min oppsigelse som vaktsjef i TV2 Interaktiv.

    Jeg var langt fra den eneste. Mange valgte å gå på dagen. Det gikk ikke ubemerket i Presse-Norge, som tross alt er en liten andedam. Fagbladet Journalisten.no skrev sak om oppsigelsene. Flere medier ringte meg og andre, for å få kommentarer, både on og off record. Jeg valgte å ikke si noe. Dette blogginnlegget er faktisk aller første gang jeg snakker høyt om det som skjedde den gang.

    Til slutt sa over ti ansatte opp sine jobber. Masseoppsigelsen fikk tilnavnet «Påskemassakren i TV2». Jeg syntes det var litt vittig, men eller mest var det veldig, veldig tragisk for alle som var involvert.

    Et godt arbeidsmiljø ble splittet opp. Flinke folk sto uten jobb. Noen var fortvilet. Andre forbannet. Selv visste jeg ikke hva jeg skulle gå til. Samtidig var jeg glad og stolt over at jeg hadde turt å gjøre det som var riktig for meg. Akkurat da.

    Og som ettertiden har vist meg:

    At jeg turte å ta meg selv på alvor, og gjøre det jeg tror på, har gitt meg muligheter jeg ellers aldri ville ha fått!

    Noen få dager etter at jeg hadde sagt opp jobben, ringte en tidligere kollega og hentet meg til Oslo for å være med på LIVE-dekning av første rettsrunde i Orderudsaken i Frogner grendehus på VG Nett. For første gang dekket en nettavis en rettssak direkte på den måten, nærmest ord for ord. Det var et spennende kapittel i nyere, norsk mediehistorie, som jeg fikk lov til å være med å dekke – minutt for minutt, dag for dag, i flere uker.

    I løpet av et par måneder fikk jeg tilbud om jobb i Bergens Tidende, og flyttet tilbake til Bergen. Året etter fikk jeg permisjon fra BT for å jobbe i Norway Times i New York. Da jeg et par år senere kom tilbake til Norge, ble jeg ansatt ved avisens BTs oslokontor, bedre kjent som BTO. Med ansvar for å dekke politikk og økonomi i hovedstaden, fikk jeg innpass i Stortingets presselosje.

    Hvem vet om jeg hadde fått oppleve noe av det hvis jeg hadde klamret meg fast til jobben i TV2 Interaktiv?

    Det er først når jeg trosser frykten og gir slipp at jeg får muligheten til å oppdage hvilke muligheter som venter på meg. Det må jeg fortsatt minne meg selv på.

    Ja, det er øyeblikk hvor ting er skummelt. Dager hvor ingenting går som planlagt. Jeg er ikke den eneste som opplever det. Likevel: Akkurat i dag vil jeg tippe at TVNorge-sjefen først og fremst kjenner på lettelse. Jeg vil tro at han er lettet over at avgjørelsen er tatt – og lettet over at han ikke lenger trenger å stå i spagat. Ingenting er verre enn det.

    Hva med deg? Hva gjør du når du blir usikker på om du skal fortsette eller ikke? Hvor mange kompromisser er du villig til å inngå på veien? Hva er viktig for deg – å følge magefølelsen eller velge det som tilsynelatende virker «trygt», her og nå?

    Jeg velger å våge. Jeg gjorde det da jeg var 25. Og jeg fortsetter å gjøre det som 40-åring.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *