• Gjør noe skummelt hver dag!

    Søndag 1. januar snublet jeg over dette sitatet: «Do one thing every day that scares you.» Gjør en ting hver dag som du synes er skummelt. «Det vil jeg prøve i 2017», tenkte jeg.

    Neste dag omsatte jeg inspirasjon til handling. Jeg fant noe som var skummelt. Veldig skummelt. Og så hoppet jeg. Helt seriøst. Jeg hoppet, rett ut i det. Tok et skritt ut i løse luften, uten å vite hvordan jeg kom til å lande.

    Den dagen var jeg i svømmehallen sammen med jentene mine. Jeg spurte om de trodde at jeg kom til å tørre å hoppe fra 5-metern. De var litt tvilende. Ikke så rart, kanskje. I løpet av mine ni år som mor har jeg tilbragt mange timer i basseng. På Frognerbadet. Tøyenbadet. Drammensbadet. Hundsund. Risenga. Det har sikkert blitt mer enn 100 besøk. I løpet av alle disse årene har døtrene mine aldri sett meg hoppe fra 5-ern. Det er fordi jeg ikke har gjort det. Aldri.

    Gjennom 40 år har jeg aldri hoppet høyere enn fra 3-ern. (Selv om jeg skrøt på meg både 5-ern og 7-ern i yngre år… Jeg løy.)

    Nå var jeg altså klar. Dette var denne dagen det skulle skje. Inspirert av et sitat fra internett. Med to forundrede mindreårige som vitner.

    Jeg gikk til topps i det enorme stupetårnet i Asker. Jentene var hakk i hæl.

    «Følg med nå», sa jeg til dem. «Dere tror kanskje at jeg er redd? Det er jeg. Da gjelder det å lure kroppen til å tro at jeg ikke det. Fake it ’till you make it. Hvis du stiller deg opp som om du er kjempetøff, sånn som dette, med beina litt fra hverandre, og armene i siden, tror kroppen at du ikke er redd…»

    Dette lirte jeg av meg, på toppen der oppe, til 7-åringen og 9-åringen som ikke helt visste hva de kunne forvente. De sa ikke så mye. Bare så på meg. «Hva er det mamma har funnet på nå?» tenkte de kanskje.

    Og så beveget jeg meg mot kanten. Med brede skritt. For å opprettholde min påtatte macho-positur. (Mon tro hva badevaktene tenkte…) Det gjaldt å ikke la kroppen følge impulsen om å falle ned på kne, og krabbe bort til kanten. Det ville ikke sett bra ut.

    Så var jeg der. Helt ytterst. Pulsen hamret. Blikket stupte ned i bassengbunnen. Det var dypt. Langt. Bratt.

    Hjertet hoppet først. Så fulgte jeg etter. Med armene langs siden. Munnen lukket. Øynene… aner ikke. Dalte. Falt. Svevde. Scwhupp.

    Vannet tok meg i mot. Pakket meg inn. Lot meg synke. Før jeg fant veien opp igjen. Smilet var det første som brøt vannskorpen.

    Jeg tror jeg var den lykkeligste 40-åringen i hele Asker kommune den formiddagen. Da jeg svømte inn til kanten måtte jeg dele gleden med den første og beste: En småbarnsfar som satt og dinglet med beina i vannet, med minstemann på fanget.

    «Jeg bare gjorde det! Jeg hoppet!! For første gang. Jeg har aldri hoppet fra 5-ern før», rant det ut av meg. «Åh?», sa han, litt forvirret. «Du så så selvsikker ut der oppe.»

    I det jeg snudde meg for å se på de to som sto igjen der på toppen, fikk jeg to tomler opp. Den yngste hoppet. Slik som hun har gjort en drøss av ganger allerede. Den eldste snudde og klatret ned igjen. «Neste gang, mamma. Neste gang skal jeg gjøre det.»

    Et frø er sådd. Jeg smiler fortsatt når jeg tenker på den uendelige, fem meter lange fallet. Jeg vil gjøre mer. Tørre mer. Utfordre kropp, sjel og sinn på alt det skumle. Ringe de telefonene jeg egentlig ikke tør å ta. Be om hjelp. Gjøre ting jeg aldri har gjort før. Våge. Satse. Ha mot til å forandre. Tørre å falle.

    Og vet du hva? Jeg tror den type mot er smittsomt. Så i dag utfordrer jeg deg: Hva vil du gjøre, som du egentlig ikke tør? Du trenger ikke å hoppe, verken fra 5-ern eller i fallskjerm. Men finn ditt indre stupetårn, som du aldri har våget å bestige. Still deg litt bredbent. Ta hendene i siden. (Det funker, faktisk! Å stå bredbent får kroppen til å produsere mer testosteron, som gjør deg tøffere.)

    Trekk pusten. Smil. Og si til deg selv: «I dag gjør jeg det. I dag skjer det.»

    For vet du hva? Livet er for kort til å sitte på bassengkanten.

    Et par dager senere sendte jeg «direkte» på min Facebook-side, for første gang. Det var også litt skummelt. Og gøy! Resultatet kan du se her:

    Apropos sitatet, som utløste det hele: Hos min kilde var Eleanor Roosevelt oppgitt som opphavskvinne. Senere har jeg funnet denne artikkelen hos Quote Investigator, som viser at Mary Schmich skrev det i et essay i Chicago Tribune i 1997.

    Hvis du vil spre litt mot og hverdagslig galskap, så del gjerne dette videre. Og meld deg på mitt nyhetsbrev for å motta en dose inspirasjon rett i innboksen, en gang i uken.

    JA, TAKK! Jeg vil bli inspirert

    Vi sees i svømmehallen!
    Beste hilsen Irina

    ps. Har du noen gode triks for å «lure» deg selv? En metode du tyr til når du egentlig ikke har lyst til å gjøre noe? Jeg vil gjerne høre fra deg! Send en epost til irina@irinalee.no eller legg igjen en kommentar nedenfor. 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *