• Digital vaskehjelp

    CleanMyMacJeg digger å rydde! Eller la meg moderere dette utsagnet litt: Jeg digger å ha det ryddig.

    For å kunne oppnå denne følelsen av ro og orden, kreves det en innsats. Det krever at jeg gjør en innsats. Alt annet enn egeninnsats er verdiløst, spør du meg. Å få noen andre til å rydde i sakene mine ville kanskje gjort omgivelsene oversiktlige og rene, men jeg tviler på at det ville gitt meg den roen jeg er på jakt etter. Hvis jeg ikke rydder selv, aner jeg jo ikke hvor noen ting ender opp. Det høres kaotisk og stressende ut.

    De fleste steder lykkes jeg ganske greit. Best kontroll har jeg på hjemmekontoret. Spør meg om hvor jeg har OBOS-artikkelen om parsellhagene på Sørenga fra 2013, og jeg blar dem opp – både i trykket og elektronisk format (jada, jeg vet at samfunnet liksom er papirløst, men jeg nekter å gi opp mitt analoge arkiv). Eller hvor jeg har de første designskissene til boken om BAMA fra 2011? Nederste skuff i arkivskapet mitt. Selvangivelsen fra 2012? No problem. Lageret med Trippel A-batterier? Likeså. Med andre ord: Jeg vet hva jeg har. Og jeg hvor jeg har det. Det gir meg en følelse av kontroll. Det liker jeg.

    Gå sakte-aksjon
    Men – hvis du spør meg hva jeg har lagret på datamaskinen min, vil du oppdage at jeg blir litt flakkende i blikket. Det vil si; jeg har rimelig god oversikt over mappestrukturen min, og jeg føler stor trygghet i å vite at nesten alt jeg har skrevet de siste syv årene ligger på Dropbox. Likevel har det vært uforståelig for meg hvorfor maskinene til stadighet er så proppfulle. Alle de ordene jeg skriver kan vel ikke ta så mye plass?

    Det toppet seg her i våres, da min bærbare MacBookAir ble skikkelig furten og subbet seg gjennom arbeidsdagene. Det var som om hele greia var fylt av sirup. For hvert tastetrykk måtte maskinen nærmest vurdere om den skulle gidde å gjengi riktig bokstav på skjermen. Åpne et nytt program? Gjeeesp. Svare på mail? Not happening. Anytime. Soon.

    Mitt viktigste arbeidsverktøy hadde uventet innført en gå sakte-aksjon.

    Hva hadde skjedd? Kunne det hende at min kjære MiniMac, som jeg kaller henne, helt uventet hadde meldt overgang til pensjonistenes rekker? Var hun allerede klar for utskiftning? Det var jo ikke så lenge siden jeg hadde kjøpt den. Og jeg hadde jo stelt ganske pent med henne, eller? Ikke hadde jeg skoldet tastaturet med glovarm drikke en eneste gang. Høye temperaturer eller direkte sollys var hun heller ikke blitt utsatt. Jeg hadde riktignok opprettholdt en tett relasjon med hennes forgjenger iMac – også kjent som Big Mac. Det kunne vel neppe skyldes sjalusi at hun nå oppførte seg på denne furtne og lite konstruktive måten?

    Først bare hintet hun om at hun ikke hadde det noe særlig bra. Etter hvert kom det stadig klarere meldinger. Budskapet som nærmest dundret inn på skjermen da jeg hadde minst tålmodighet var ikke til å misforstå: «Your start up disk is almost full.» Du kan si hva du vil om å ha et godt forhold til elektroniske hjelpemidler, men akkurat sånne beskjeder gjør meg skikkelig irritert. Jeg vurderte om hun var klar for utskiftning. Det ville i så fall ikke vært første gang jeg dumpet en Mac for å gå videre til en annen.

    MacintoshLCMin første Mac
    Jeg kommer aldri til å glemme min aller første Mac. Året var 1991. Jeg hadde begynt i første klasse på Berg videregående skole. Pappa mente jeg trengte en datamaskin. «Veldig lurt», tenkte jeg.

    Dermed var det gjort. Mitt forhold til Apple og Macintosh (som det het den gang) har vært preget av sterke følelser og nesten uavbrutt seriemonogami siden. Okei, jeg innrømmer lefling med IBM og andre Personal Computers ved flere anledninger, men legger all skyld på arbeidsgivere, som ikke ga meg noe valg.

    Min første kjærlighet var en Macintosh LC med 40 megabyte minne og 4 MB RAM. Bare sjekk ut denne reklamen fra 1991, og du vil skjønne hvorfor. Jeg var med da pappa kjøpte den til meg på Høyskoledata, den rare brakkebutikken som lå like ved Gaustad T-banestasjon. «Hun liker å skrive, skjønner du», sa pappa til mannen i butikken. Selgeren snudde seg mot 15-åringen og sa med stor overbevisning: «Selv om du skriver og skriver, kommer du aldri til å klare å fylle opp denne harddisken.» Ja, nok om det. Jeg var solgt. Det ble maskinen også.

    Er det én ting 25 år med elektroniske hjelpemidler har lært meg, er det at gårsdagens lagringskapasitet ikke er stor nok til å ta hånd om alt det jeg skriver og knipser og lagrer i dag. Heldigvis har jeg funnet et program, som hjelper meg over de verste kneikene. I våres reddet dette programmet meg fra et mentalt sammenbrudd ved å gjøre MiniMacen medgjørlig igjen. Hun sluttet og streike og vi fikk heldigvis tilbake den velfungerende relasjonen vi alltid har hatt.

    Løsningen heter CleanMyMac. Det er et nedlastbart program, som rydder i alle kriker og kroker på harddisken, til og med på steder som ikke er synlig for det blotte øyet. Outsourcing av denne typen rengjøringstjenester er med andre ord helt i orden for meg. Bare ikke spør meg hvordan programmet funker, for det aner jeg ikke. Resultatet er jeg i hvert fall veldig fornøyd med! Startupdisken er ikke lenger full. Alle rester av sirup er blåst bort. MiniMacen er fornøyd. Og det er jeg og.

    I det jeg skriver dette, er den første interaktive rengjøringen av Big Mac nettopp fullført. Dagens fangst ble over 17 GB med digitalt skrot. Funnet, fjernet og frigjort for alltid. Farvel, uønsket Mac-rot.

    Nå er jeg klar for en fredfylt start på høsten, foreløpig med nok lagringsplass. Både fysisk, mentalt og digitalt.

    Screen Shot 2016-08-16 at 09.21.40

     

     

     

    Post Tagged with , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *