• Ett døgn igjen

    MSM: Tromsø By Night. Natten før natten. Det er ett døgn igjen til startskuddet går for halvmaraton i årets Midnight Sun Marathon. Værmeldingen lover sol og 10 grader.

    MSM: Tromsø By Night. Natten før natten. Det er ett døgn igjen til startskuddet går for halvmaraton i årets Midnight Sun Marathon. Værmeldingen lover sol og 10 grader.

    Nedtellingen har startet for alvor. Om 25 timer og 8 minutter går startskuddet for Midnight Sun Marathon i Tromsø. Da skal jeg… lunte av gårde.

    For det er visst noe av det viktigste. Å ikke åpne for hardt. Å ikke bli dratt med av den entusiastiske gruppen som halser av sted. Å være tålmodig.

    Å ikke ane hva som venter meg er kanskje det som fascinerer meg mest med denne ventetiden. Det gjør informasjonsbehovet enormt. Jeg har lyst til å snakke med alle som har løpt et halvmaraton, tar gjerne imot tips fra folk jeg ikke kjenner, og leser publikasjoner og blogger jeg ikke har hørt om tidligere.

    I forrige uke leste jeg for første gang magasinet av Runner’s World. Utgaven var viet – nettopp – halvmaraton. Sjelden har jeg lest en publikasjon så grundig, side opp og side ned. Om knyting av lisser. Sportsdrikker. Leggmuskler.

    Jeg merket meg spesielt to ting, som jeg har tenkt veldig mye på i det siste:

    For det første; en ekspert påsto at halvmaraton først begynner ved 15 kilometer. Jeg husker at min gode venninne Karen fortalte at hun møtte veggen under sitt første halvmaraton da det var 7 kilometer igjen. Hun fortalte at det gikk så lekende lett de første 14. Så var det stopp. Tomt. Tungt. De som så henne underveis, sa at hun endret utseende. At det det så ut som om hun hadde det vondt, og ikke lenger var helt til stede. Karen kan selv ikke helt redegjøre for hvordan hun kom i mål. Men hun fullførte. Feilen hun gjorde? Hun hadde visst åpnet for hardt. Sånt gjør man ikke ustraffet i et halvmaraton.

    For det andre; ifølge to eksperter i Runner’s World er trikset å mentalt dele opp løpet i flere etapper. I stedet for å tenke at jeg skal løpe 21100 meter i ett strekk, kan jeg lure hodet ved å se på det som mange, kortere løp etter hverandre.

    Det synes jeg høres ut som en lur strategi. Jeg har derfor bestemt meg for å løpe syv 3-kilometersløp i morgen! Og for å gjøre det litt ekstra underholdende, har jeg gitt hver 3-kilometer sitt eget tema.

    Det vil si – jeg har bestemt meg for å vie et åndelig prinsipp til hver etappe. Det skal være ord eller en holdning, som jeg kan praktisere når motstanden melder seg. Noe jeg kan filosofere over og okkupere hodet med når kroppen prøver å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet.

    Og her er mine syv prinsipper, som jeg har tenkt å følge gjennom løpet i morgen:

    #1 Tålmodighet, fra 0 til 3 kilometer:
    Den største feilen er visstnok å åpne for hardt. Jeg skal ta det rolig ut fra start. Bruke god tid. La kroppen bli varm.

    #2 Nysgjerrighet, fra 3 til 6 kilometer:
    Mon tro hva dette løpet bringer? Hvordan kjennes føttene, knærne, lårene, hoftene, magen, pusten, hodet? Dette har jeg aldri gjort før. Jeg opplever noe nytt. Spennende.

    #3 Villighet, fra 6 til 9 kilometer:
    Okei. Nå bikker vi den distansen som de aller fleste av mine treningsturer har ligget på. Nå blir det sikkert litt hardt. Fortsatt ikke halvveis, og begynner kanskje allerede å kjenne at denne kroppen ikke er født til å løpe. Eller i hvert fall ikke har løpt sammenhengende siden jeg ble født. På tide å praktiskere villighet. Ikke stille så mange spørsmål.

    #4 Disiplin, fra 9 til 12 kilometer:
    Jeg runder halvveis. Kanskje det føles langt igjen. Av og til må det bare gjøres. Just do it.

    # 5 Tillit, fra 12 til 15 kilometer:
    Ta det rolig. Pust. Ikke mist motet. Det er dette jeg har trent for. Jeg er forberedt. Jeg kan stole på at dette kommer til å gå bra.

    #6 Takknemlighet, fra 15 til 18 kilometer:
    Jeg er langt over halvveis. Målgang er ikke lenger en teoretisk størrelse et sted i fremtiden. Jeg kan takke meg selv for at jeg er kommet så langt. Takke meg selv for at jeg har våget. Jeg er modig.

    #7 Glede, fra 18 til 21,1 kilometer:
    Klapp på skulderen. Tommelen opp. Smil. Jeg klarer det. Jeg er snart ferdig. Og kjenn hvor lette beina er! Jeg flyr av sted. Nå kan jeg snart forberede meg på jubel. Jeg må bare spare på kreftene så jeg orker å heve hendene over hodet i det jeg passer mål. Har jeg noen gang kjent akkurat en sånn type glede før?

    Det er kanskje det jeg er mest spent på – å kjenne på hele spekteret av følelser. Jeg vet ikke hva som venter meg. Jeg vet bare at jeg er klar.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *