• Klar for takeoff

    Faksimile: Midnight Sun Marathons nettside.

    Faksimile: Midnight Sun Marathons nettside.

    I seks måneder har jeg forberedt meg. Tatt ett skritt om gangen. Trosset motstand. Svettet, slitt og smilt. Nå står jeg snart på startstreken. Jeg er klar.

    På lørdag kommer alt til å handle om de 21,1 kilometerne som skiller meg fra målstreken for halvmaraton under årets Midnight Sun Marathon i Tromsø. Men jeg føler meg  faktisk som en vinner allerede, tre og et halvt døgn før startskuddet går. Hvordan er det mulig, tenker du kanskje, når jeg ikke har tatt det første skritt engang?

    Jeg ser litt annerledes på det. Det er flere hundre kilometer siden jeg begynte. I desember i fjor bestemte jeg meg:

    2015 skal bli året der jeg pusher meg selv litt lenger. Setter meg litt mer hårete mål. Lever ut de drømmene jeg så langt har overlatt til andre.

    Det begynte som en vag idé, som en udefinert ambisjon. Så fort jeg hadde turt å tenke tanken – at jeg skal fullføre et halvmaraton – begynte tvilen å melde seg. Jeg bombarderte meg selv med av all den motstand som min kreative hjerne kunne komme opp med:

    Knærne kommer ikke til å tåle det. Hadde jeg glemt hvor vondt jeg fikk etter å ha løpt 10-kilometeren under Oslo Maraton i 2009? Jeg kommer ikke til å få tid til å trene. Var jeg egentlig klar over hvor enormt mye trening som krevdes for å fullføre et sånt løp? Jeg har ikke det rette utstyret. Er det ikke sånn at maratonløpere må ha mange forskjellige par sko, kompresjonstights og personlig trener?

    Sånn kunne jeg har fortsatt. Det var åpenbart mange grunner til at jeg skulle gi opp tanken om et halvmaraton – selv før jeg var kommet igang. Min indre sabotør forsøkte også å overbevise meg om at dette var et utslag av 40-årskrisen. Det er et begrep jeg virkelig ikke ønsker å assosieres med. Det får meg til å tenke på desperate kvinner som krampaktig forsøker å holde fast på ungdommen. Og jeg husker så alt for godt nyhetsfeeden fra Oslo Maraton i fjor høst. Mange av mine venninner postet svette og stolte statusoppdateringer som sine egne bragder gjenn 10, 21 og 42 kilometer. Påfallende mange av dem var omtrent akkurat 40 år. Jeg syntes det var ganske patetisk. Og litt imponerende…

    Frykten for å bli tatt for å være i kategorien desperat førtiss holdt var en ganske effektiv bremsekloss. Inntil tanken slo meg:

    So what?! Hvis min innsats som 39-åring i 2015 kan gjøre at jeg ankommer neste års 40-årsdag i litt bedre form enn jeg ellers ville vært, er vel det bare bra?

    Å ta denne mentale opprydningsjobben, før jeg satte skikkelig igang, var viktig for meg. Dersom jeg ikke hadde tatt meg tid til å vurdere alle motargumentene, ville de ha dukket opp igjen senere med trippel styrke. I et svakere øyeblikk ville jeg kanskje ikke klart å mobilisere like mye viljestyrke.

    Første skritt var altså å nøytralisere alle varianter av sure tankeoppstøt. Andre skritt var å tørre å tenke tanken helt ut, uten motargumenter: Jeg skal fullføre et halvmaraton. Det tredje skrittet kom nærmest av seg selv: Hva må jeg gjøre da?

    Som med alt annet i livet har Google gitt meg mange av svarene jeg har lurt på. Det vil si; jeg har klart å google meg frem til de svarene jeg har ønsket å høre. Da en treningsside mente at innkjøp av to par nye løpesko og fem ukentlige treningsøkter var et minimum for å fullføre et hvilket som helst løp, klikket jeg meg bare videre. Og etter hvert fant jeg frem til nettsidene til Oslo Maraton og Team Svett, som arrangerer løpegrupper sammen med Danske Bank Oslo Maraton.

    Et eller annet sted leste jeg følgende: Du trenger ikke å kjøpe nye sko for å begynne å løpe. Du trenger ikke ta et kurs i løpsteknikk. Løp med de skoene du har. Løp med den kroppen og den teknikken du har. Bare sett igang. Just do it!

    Det høres banalt ut, men det var faktisk en befrielse å lese det. Selv om det egentlig er helt opplagt. Det er selvsagt ikke noe galt i å kjøpe nye sko eller melde seg på et kurs for å finslipe teknikken. Men når motstanden er stor er trikset å gjøre terskelen så lav som mulig for i det hele tatt å komme igang. Og det klarte jeg – delvis takket være den motiverende bloggen jeg ramlet over.

    Det neste var å legge en plan. Jeg har i flere år brukt treningsappen Endomondo for å ta tiden og registrere treningsøktene. Nå oppgraderte jeg til Pro-utgaven for å kunne skreddersy mitt eget treningsprogram. De første tre månedene var målet å løpe fortere på 10 kilometer. Deretter la jeg inn et nytt program, for å løpe lengre. Det har jeg fulgt, nærmest til punkt og prikke. Egentlig fascinerende hva jeg er villig til å gjøre ting så lenge en autoritet (les: Endomondo!) dikterer meg. Løp 8 kilometer i dag, sier treningsappen. Det høljer ned, tenker jeg. Men ok. På med skoene. Ut i regnet. Løp.

    Treningsappen Endomondo har vært min viktigste dippedutt underveis.

    Treningsappen Endomondo har vært min viktigste dippedutt underveis.

    Og nå – seks måneder senere – kan jeg se tilbake på en solid statistikk. Mange, mange kilometer, tre ganger hver uke. I all slags vær. Med all slags klær. Ikke alltid med et smil på begynnelsen av turen. Men alltid svett og lykkelig etterpå.

    At jeg har klart å gjennomføre hver bidige treningsøkt, og klart å holde fokus på det store målet når de små fristelsene har forsøkt å spenne bein på meg, gjør at jeg føler meg som en vinner allerede.

    Nå er det kun sjarmøretappen som skiller meg fra å komme i mål. Jeg er klar for takeoff. Jeg har vel egentlig tatt av allerede.

     

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *