• Hvem er din sjef i morgen?

    APR12_KarmaI kveld leste jeg en interessant artikkel på E24: «Superstudentene avslører sine beste tips». Mye kan sies om unge og ambisiøse 20-somethings, som er klare for å erobre verden. Som regel synes jeg det er mer givende å lese intervjuer med 80 år gamle has-beens, som reflekterer over levd liv og deler litt av sin klokskap.

    Uansett, i intervjuet med E24 kommer superstudent Assad Abbas med en veldig klok uttalelse, som jeg tenker at alle frilansere kan ha nytte av. Abbas sier:

    – Man må tenke langsiktig. Norge er såpass lite at man hver gang man møter en ny person bør tenke at han eller hun i fremtiden kan bli en kunde, en ansatt eller en arbeidsgiver. 

    Assad Abbas er bare 22 år gammel, men har allerede lært noe viktig. Selv var jeg 18 år gammel da jeg trådte inn i redaksjonslokalene til Bergensavisen (BA) første gang. Min eneste drøm her i livet var å bli journalist. Da jeg noen få måneder senere fikk tilbud om å bli redaksjonsassistent i avisen, var det av mine lykkeligste øyeblikk.

    Å være ung Oslojente i jobben som kaffekoker, sentralborddame og notisskriver, i et redaksjonsmiljø dominert av brautende, breiale bergensere av typen hankjønn, var ikke alltid like lett. Jeg bestemte meg likevel for å gjøre så godt jeg kunne. Innimellom måtte jeg telle til ti og banne inni meg når jeg fikk ufortjent kjeft eller nedsettende bemerkninger fra stressede jouranlister på kveldsvakt.

    Jeg hadde lært meg grunnleggende folkeskikk hjemmefra, og den tok jeg med meg på jobb. Jeg jobbet hardt. Jeg tenkte at hver eneste notis jeg skrev skulle være bedre enn den forrige. Fem på gaten-intervjuene leste jeg gjennom gang på gang før jeg sendte dem fra meg, for å være sikker på at de ikke skulle inneholde skrivefeil. Innsatsen ga resultater. Etter hvert fikk jeg prøve meg som journalist, både i feature- og nyhetsredaksjonen.

    Følelsen av å være fersk underdog slo kanskje enda sterkere inn da jeg begynte som tilkallingsvikar i VG, mens jeg studerte journalistikk på Høgskolen i Oslo. I redaksjonen var det en klar rangstige. Sjefene tronet selvsagt øverst. Deretter fulgte hele kobbelet av fast ansatte journalister, med krimgutta i front. Kommentatorene hadde også en spesiell posisjon, de sto liksom litt på siden av den ordinære rangstigen. På nederste trinn sto alle vi som var vikarer. Som fersk tilkallingsvikar var jeg i det ulitmate bunnsjiktet.

    Det var faktisk lærerikt å være helt nederst i et slikt system. Det ga meg nemlig en unik mulighet til å betrakte hvordan de øvrige deltakerne i dette sosiale maktspillet oppførte seg. Mange vikarer var flinke til å slikke oppover og spytte nedover. Noen av dem ble også belønnet med fast jobb etter hvert. Jeg hadde lyst til å bli en flink journalist, men jeg hadde ikke lyst til å komme meg oppover på en sånn måte. Det fristet ikke.

    Selv husker jeg at jeg fikk veldig god kontakt med sekretæren i redaksjonen. Hun var alltid interessert i å høre hvordan det gikk med meg, og vi slo ofte av en prat når jeg kom på vakt. Tilsynelatende utgjorde hun en bitteliten brikke i VGs maktpyramide. Men i forhold til meg var hun kanskje den aller mektigste og mest betydningsfulle VG-kollegaen jeg forholdt meg til. Det var nemlig hun som ringte rundt til vikarene, når tomme vakter skulle fylles. Det var sekretærene i VG som i realiteten avgjorde hvilke vikarer som gikk i hyppig rotasjon, og hvilke som i stillhet ble faset ut. Da jeg for alvor oppdaget denne sammenhengen, ble det nok en bekreftelse om at det jeg hadde lært hjemmefra var det viktigste:

    «Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg.» 

    Gjennom mange år i pressen har jeg sett mange hovmodige, unge, overambisiøse wannabees, som tråkker på andre for å komme seg opp og frem. Det funker kanskje i en redaksjon eller to. Kanskje de til og med klarer å lande en lukrativ jobb i Akersgata. Men i det lange løp funker ikke en slik strategi. Alt du gjør innhenter deg til slutt. Alt annet enn gode manerer, ærlighet og hardt arbeid ender dårlig.

    Senest i forrige uke fikk jeg tilbud om et opprag, takket være en forlagsredaktør som jeg jobbet med for flere år siden. Hun husket at jeg var frilanser, og anbefalte meg til et magasin som trengte en ny skribent. Så liten er verden. Hadde jeg gjort en dårlig jobb, oppført meg dårlig eller valgt kjappe løsninger den gangen, hadde jeg ganske sikkert ikke blitt belønnet med et nytt oppdrag flere år senere.

    Norge er en liten andedam, og mediebransjen er enda mindre. Innimellom minner den mest om en sølepytt. Alle kjenner noen, mange kjenner flere, og alle snakker om alle.

    Vet du hvem som er din neste oppdragsgiver? Jeg tviler på det. Det kan være han lille ferskingen, som overtok jobben min som redaksjonsassistent i BA. Han het Gard og kom fra Askøy. I dag er han sjefredaktør i Bergens Tidende.

    Post Tagged with , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *