• Ingrid In Memoriam

    300906_BTM_side28-29_VennepunktetI morgen er det fem år siden Ingrid døde. Min gode, umistelige venninne, Ingrid Laila Wiggen. Noen dager tidligere hadde hun rundet 34 år. Den siste bursdagen, 25. mars 2008, ble ikke slik hun hadde planlagt den. Hun hadde invitert gode venner til en helt spesiell restaurantopplevelse i Bergen sentrum. I stedet ble det vi som kom opp på sykehuset til henne, og ga våre små bidrag for at dagen hennes kunne bli litt lysere, litt lettere, litt mer sprudlene. Slik hun likte det.

    Det ble en liten feiring inni alt det triste. Omgitt av sykehuspersonell, intravenøse drypp og alvor. Alt det som ikke hører med i feiringen av et menneske, som skulle vært midt i livet. Det ble en minnerik bursdag likevel, midt i den brutale virkeligheten.

    Mandag 31. mars 2008 ble siste punktum satt i eventyret om Ingrid. Eller det var ikke et punktum. Det var et utropstegn for et helt liv. Proppet til randen av oppleveler. På godt og vondt.

    Like ettar at hun fikk påvist brystkreft tre år tidligere, i januar 2005, bestemte hun og jeg at vi skulle skrive en reportasje om hennes opplevese gjennom sykdommen. Vi fikk vår gode venn, fotograf Fred Ivar Utsi Klemetsen, med på prosjektet. Sammen skulle vi dokumentere Ingrid opplevelser.  For vi var sikre på at dette var noe hun skulle gjennom. Hun var syk, kreften skulle fjernes, og deretter skulle hun bli frisk igjen. Det var slik vi hadde sett for oss forløpet. Det var i den troen vi levde. Det fantes ingen alternativer. Happy end var eneste mulige utgang.

    Sommeren 2006 ble det klart at det ikke kom til å ende helt slik vi hadde planlagt det. Ingrid hadde fått påvist spredning. I hennes tilfelle innebar det at kreften ikke kunne overvinnes. Den kom til å ta livet av henne.

    30. september 2006 publiserte Bergens Tidende reportasjen «Vennepunktet» i BTMagasinet. Aldri før hadde jeg fått så mange tilbakemeldinger på noe jeg hadde skrevet. Det var noe med Ingrids åpenhet og ærlighet som traff så inderlig hardt. Livet hadde gitt henne en innsikt som hun var villig til å fortelle om, og hun levde med historien sin uten å bli et offer.

    Samtidig hadde Ingrid begynt på arbeidet med å skrive en bok. Boken «Rosa bil» ble utgitt på Versal forlag høsten 2007. De siste dagene har jeg bladd i boken, lest og grått, og smilt over Ingrids underlige og vidunderlige hverdagsbetraktninger. Midt i alt det mørke klarte hun å holde fokus på det lyse:

    «Jeg var reddere for døden før jeg fikk spredning. Da jeg fikk spredning, roet denne frykten seg. Jeg var ikke lenger redd for beskjeden om spredning, for den hadde jeg jo fått. Og jeg så etter hvert at det faktisk gikk an å leve i den situasjonen, at jeg ikke gikk fra vettet, men at jeg og de rundt meg taklet denne situasjonen også. Det er mulig å leve et rikt og godt liv også med kreft. Frykten min handlet nok mye mer om det grusomme ved å leve med en dødsdom enn om selve døden. Og etter hvert som jeg registrerte at min verden ikke gikk under, ble jeg tryggere på at det faktisk er mulig å leve med en slik diagnose og samtidig nyte livet.»

    I kveld er det påskeaften. Det er en tid for ettertanke. Samtidig er det en anledning til å feire selve livet, uansett hvor tung eller lett tro man måtte ha. I kveld skal jeg skåle for Ingrid. Hun tapte ikke kampem mot kreften. Hun forvaltet den gaven livet er – så lenge hun hadde muligheten. Det vil jeg også gjøre.

    Takk, Ingrid. Du kommer alltid til å inspirere meg!

    Post Tagged with , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *